Når Gud blir borte

Vi bør ikke nøre opp under forventninger til det kristne livet som Gud ikke har lovet å innfri.

Forfatter Jostein Sandsmark har i boken «Pass på liten og på stor» gitt oss en usminket beretning om opplevelsen av å miste den yngste datteren i en trafikkulykke. Tragedien skjedde i januar i år. I flere medier har Sandsmark fortalt åpenhjertig om hvordan hans egen tro er blitt satt på prøve.

Noe av det Sandsmark sier, kan virke sjokkerende sterkt. Samtidig er det befriende at når noen er dønn ærlig om sin egen erfaring av en dyp personlig krise. I kristne kretser er det fare på ferde hvis vi dekker over egne og andres sår med fromme formuleringer som ikke kommer fra hjertet.

Ærlighet om våre innerste tanker og følelser er en forutsetning for en sann tro. Derfor er det også viktig at vi tar imot hverandre når vi strever og ikke får troen og livet til å henge sammen.

Samtidig er det avgjørende viktig å se sine egne opplevelser i lys av Bibelen og den kristne erfaringen. Gjennom hele denne troshistorien møter vi mennesker som har måttet kjempe med Gud. De har erfart det som virket fullstendig meningsløst og spurt hvor Gud var da sykdommen, ulykken eller naturkatastrofen rammet.

Fortsatt må kristne mennesker verden over slåss med disse spørsmålene. Tro på Gud garanterer ikke fritak fra det vonde. Kanskje finner vi i vår levetid ingen tilfredsstillende svar på hvorfor det vonde skjedde. Men i tro til Gud kan vi ha tillit til at mye ser helt annerledes ut fra evighetens synsvinkel.

Ingen av oss vet hvordan vi selv vil reagere hvis en katastrofe river grunnen under våre egne bein. Det tilsier at vi bør være ydmyke, varsomme og lyttende i møte med mennesker som befinner seg i kaoset. Men vi trenger også å besinne oss på at den kristne troen har svar å gi. Ingen menneskelig erfaring er Gud fremmed. Da Gud ble menneske i Jesus Kristus, gikk han også helt til bunns i det mørkeste av vår tilværelse. Dit har han også bragt med seg lyset som gir håp for alle, uansett hvor vanskelig livet er blitt. Men det er ikke alltid lett å få øye på dette lyset når lidelsen oppsluker alt.

LES OGSÅ: «Saras sang» beveger mange

Risikoen for å rammes av livets tyngste slag bør også være i bevisstheten vår når vi snakker om livet med Gud. Vi bør ikke nøre opp under forventninger til det kristne livet som Gud ikke har lovet å innfri.

Vi må stå for en forkynnelse og undervisning som tar høyde for at lesere og tilhørere kan befinne seg i sitt livs dypeste dal, eller kan komme dit. Veien ut er det til syvende og sist bare Gud som kan vise. Men vi har ansvar for å formidle en teologi som ikke gjør at slike erfaringer per definisjon ikke skal ramme oss.

Noen ganger har vi ikke annet å klamre oss til enn løftene i Guds ord. «Også når du ikke ser ham, ser han nok din sak, og du må vente på ham», fikk den hardt prøvede Job høre. Men det er ikke lite. Alt annet vi har i livet, kommer vi før eller siden til å miste. Men Guds løfter står fast for alltid.