Når Gud alltid settes først - og mennesket sist

Da jeg leste intervjuet med tidligere diakon og pinsepastor Mia Erlandsen, som fortalte at hun har forlatt sin kristne tro og at hun synes det er «litt deilig å banne» og «deilig å drikke seg full», skjerpet jeg sansene. Jeg må innrømme at jeg både ble trist og betenkt. Banningen og måten den ble framhevet på, ble for meg støy som overdøvet et langt viktigere budskap – men fikk meg til å lese videre. 

Hun sa nok ikke at det er «deilig å drikke seg full» for å provosere, men poenget var vel heller hva hun oppnådde: å miste kontrollen. For det var hennes problem, et liv med en kontrollerende tro, som hun endelig hadde maktet å forlate. Hun ble disippelgjort fra hun var liten. Hun fikk ikke utfolde seg og utforske hvem hun opplevde seg som, men skulle vokse inn i en kristen ramme som ble for trang. 

I tillegg fikk hun altfor mye ansvar i menighetsarbeid i ung alder, tilsynelatende uten at voksne var til stede for å veilede og støtte henne.