Når go big blir too much

Elia må være prototypen på go big or go home-energi. Profeten i Første Kongebok dukker opp uten forvarsel og proklamerer at det verken skal komme dugg eller regn uten etter Herrens ord. Det skjer mirakler da han møter enken i Sarepta og sørger for at hennes melkrukke og oljekrukke aldri blir tomme. Han vekker til og med hennes døde sønn til liv igjen.

Vi befinner oss i en mørk periode for landet. Etter Salomos død har riket rukket å dele seg i to. Nå er det kong Akab og Jesabel som sitter på tronen og gjør guden Ba’al til statsreligion. Aktivisten Elia utfordrer regimet til duell på Karmel-fjellet. Her skal det ikke haltes til begge sider mellom Ba’al og Herren – her skal det velges én Gud. Han står alene som Herrens profet mot Ba’als over fire hundre profeter. Den Gud som tenner matofferet, vinner.

Elia tar seg til og med tid til å håne de hinkende profetene rundt offeralteret fra det andre laget, mens han selv er så trygg i sin sak at han heller bøttevis med vann over Herrens alter. Han vinner med god margin – full pott. Folket bøyer seg, og Elia dreper alle Ba’als profeter. Det etterlengtede regnet kommer, og han har så mye energi at han løper om kapp med Akabs hester og vogner i flere mil. Snakk om å go big.

Men så skjer det noe. Da Jesabel får høre om alt som har skjedd og drapene på Ba’als profeter, sender hun drapstrusler til Elia. «Da ble han redd», står det. Han får en ordentlig dagen derpå, og lufta går definitivt ut av ballongen. Nå er han plutselig både redd og alene. Etter store bragder og kamper på Guds vegne står han igjen med trusler på livet, og han mister fullstendig motet. «Nå er det nok, Herre!» sier han oppgitt. 

Nå er det ikke mer go big for Elia – han krasjlander og trenger i stedet å go home. To ganger sovner han utmattet under en busk, og to ganger vekkes han av det Bibelen beskriver som en engel som sier at han må stå opp og spise, ellers blir veien for lang. Det er ofte slik med veier. Gud gir ikke Elia en reprimande eller en pep talk om å ta seg sammen; Gud sørger for at han får sove, spise og drikke.

Etter å ha fått tilbake kreftene, setter han kursen mot Guds fjell Horeb og legger seg til å sove inne i en hule.

«Hvorfor er du her, Elia?» spør Gud når han endelig har kommet fram etter dager og netter i ørkenen. Elia klager sin nød og forteller Gud om alt som har skjedd – det gode, det onde og det han frykter skal komme. Blant annet at han nå trues på livet.

«Da sa Herren: ‹Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!› Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.»

(1. Kongebok 19,11–13)

Noen ganger gir Gud seg til kjenne først i stillheten som følger etter at støvet fra livets stormer og jordskjelv har lagt seg. Visste Gud at Elia hadde hatt nok av bråk og brann, og at det han trengte aller mest nå, var noe helt annet? Lyden av Guds nærvær var i en skjør stillhet, og da kommer Elia ut fra hulen for å møte ham.

Gud gir seg til kjenne på mange ulike måter. Han er Gud gjennom alle tider og sesonger. Han er Gud enten du er høy på livet eller om livets dagen derpå kjennes som om den har skviset livskraften ut av deg. Og i alle dagene midt imellom – selv om det, når det gjelder Elia, ikke er skrevet så mye om dem.

For en profet som hadde som oppdrag å kalle folket tilbake til Gud og minne dem på hvem Gud er, var det kanskje akkurat denne dagen og i dette møtet at Elia selv trengte å bli minnet på det. Guds rike bæres ikke bare av sterke øyeblikk, men av langsom trofasthet. Gud er med hele veien og minner oss på at vi ikke er alene. På Karmel-fjellet var Gud mektig; på Horeb-fjellet var Gud nær.