| Debatt
Når et patriarkat flytter frelsen
ÅNDELIG PRESS: Når evigheten brukes til å holde mennesker fast i en krigskirke, er det ikke sjelesorg, skriver innsenderen. Bildet viser patriark Kirill under en kransenedleggelse i St. Petersburg.
Foto: Oleg Varov
Jeg tjener som ortodoks prest i et protestantisk land, med dyp respekt for Roma. Derfor kan jeg ikke tie når Moskva-patriarkatet gjør krig og sitt eget navn i gudstjenesten til vilkår for frelse.
25. september 2022, like etter Putins delvise mobilisering, prekte patriark Kirill ved Peredelkino. Han åpnet med Johannes 3,16: Gud ga sin Sønn. Til hva? Til døden. Offeret er den høyeste kjærlighet til neste, sa han. Så spranget: Den som dør i militærplikt, drevet av ed, begår en handling «likestilt med et offer». «Derfor tror vi at dette offeret vasker bort alle synder mennesket har begått.»
Han sa ikke at soldaten er Kristus. Han lot slagmarken arve korsets virkning. Synd vaskes ved Jesu blod, omvendelse og tro. «Uten blodsudtydelse skjer det ingen forlatelse» (Hebr 9,22). Det blodet er Lammets. Dette er ikke østlig særpreg. Det er brudd med ortodoks frelseslære. Synd slettes i dåp og bot, i martyrium for Kristus – ikke i en invasjon kledd som plikt. Ortodokse teologer sa det selv, også inne fra Moskva-patriarkatet.
