| Debatt
Når engasjement får rom
Frivilligheten er en av kirkas største ressurser. Vi mangler ikke folk, men kultur og strukturer som gir plass til medskaping.
ERFARING: Frivillige trives best når de inviteres inn som medskapere med reell påvirkning, ikke som reservearbeidskraft som fyller hull, skriver Stephen Sirris.
Adobe Stock
«Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,10). Verset treffer en nerve i mange menigheter i dag. I en anstrengt kirkeøkonomi forventes aktivitetsnivået likevel opprettholdt. Menigheter opplever å måtte gjøre mer med mindre ressurser. I tillegg ser vi et generasjonsskifte blant tradisjonelt stabile frivilliggrupper, mer episodisk deltakelse og høyere terskel for langvarige forpliktelser.
Midt i dette finnes en skjult skatt. Mennesker vil bidra når de opplever mening, mestring og tilhørighet. De ønsker ikke bare å fylle en oppgave – de vil være med å forme retningen. Erfaringer fra kirkelige sammenhenger viser at når engasjement får rammer og rom, vokser eierskapet. Tiltak får livskraft, relasjonene styrkes, og menigheten blir et sted flere kjenner seg hjemme.
Fra «jeg gjør det selv» til delt ansvar
