Når en juridisk seier blir et moralsk nederlag
«Vi frykter at det for organisasjonenes del ikke er overgriperne som har forvoldt den største skaden, men deres egne lederes manglende evne til å rydde opp», skriver tre tidligere internatbarn ved Den norske skole i Japan.
Vi er mange som har fulgt rettssaken i Stavanger tinghus med spenning og interesse.
Dette er første gang noen har gått rettens vei for å kreve organisasjonene til ansvar for overgrep som fant sted på deres internatskoler, samt for deres delaktighet i, og ansvar for, et system som skilte foreldre fra barn og som skapte dype sår hos mange.
Flere tusen mennesker i Norge har gått på misjonens internatskoler, og saken angår oss på mange ulike måter. Erfaringene og opplevelsene er like sammensatte som gruppen, og spenner fra de som sier at det var uproblematisk, til de som er sterkt preget av overgrep fra de som var satt til å ta seg av dem i foreldrenes sted. Dette er godt dokumentert gjennom rapporten «Oppvekst i utlandet», som ble utarbeidet av IRIS på vegne av NMS og NLM i 2009.
Siden 1989 har mange ulike personer, på ulike måter, forsøkt å løfte saken frem, og appellere til organisasjonene om at de må ta dette på alvor, og støtte de som trenger det etter beste evne.
Da misjonsorganisasjonene i 2009 kom med sin beklagelse, var det mange av oss som trodde på ledernes utsagn om at dette ville vise at de mente alvor, og stolte på at arbeidet de hadde startet ville stadfeste det.
Selv om dommen i Stavanger tingrett frikjenner organisasjonene for det juridiske ansvaret for overgrepene som skjedde på deres internatskoler, viser den bare at på tross av alt organisasjonene selv mener å ha gjort gjennom spørreundersøkelse, kurs, samlinger og muligheter til støtte til behandling og reise, så opplever fortsatt de som trenger støtten aller mest å bli stående alene mot institusjoner som anser dem som en økonomisk trussel.
Gang på gang har enkeltmennesker sittet igjen med en opplevelse av at misjonsorganisasjonene var mer opptatt av å redde sin egen anseelse og økonomi enn å lytte til dem som opplevde omsorgssvikt og overgrep i misjonens varetekt, og å spørre dem om hva som kunne vært gjort for å lette deres smerte.
Sist nå ser vi dette gjennom at man i stedet for å søke et forlik velger å bruke skarpskodde advokater og finslepen juss til å lede seg ut av det som mest av alt ser ut som en moralsk krise.