Nå må vi ikke tenke at ting går av seg selv

I tiden fremover vil det også være behov for et krafttak i Kristen-Norge, og kanskje særlig i Misjons-Norge.

De neste ukene kan det se ut for at vi begynner en gradvis retur til en slags normaltilstand. Da åpner barnehagene og skolene gradvis.

Men fortsatt vil mange av oss ha hjemmekontor. Og mot slutten av påskehøytiden signaliserte helseminister Bent Høie (H) at vi bør forberede oss på sommerferie hjemme, eller i hvert fall innenfor Norges grenser.

Vi leser nærmest daglig om hvordan ikke minst reiselivsnæringen blør, og om hvordan utsiktene kan være dystre også på sikt. For det er ikke slik at de markedene som ble brått stengt ned for en måned siden, umiddelbart åpner igjen når myndighetenes begrensninger gradvis letter.

Noen økonomer snakker nå om at vi står midt oppe i den største rystelsen i manns minne. Det vil ta lang tid å komme seg opp igjen på det nivået vi lå på før krisen inntraff. En del bedrifter vil antakelig aldri komme tilbake.

Også for Kristen-Norge er dette utfordrende tider. I gårsdagens avis kunne vi lese at Indremisjonsforbundet har permittert rundt 60 prosent av sine ansatte. Blant disse er generalsekretær Erik Furnes.

Han er permittert i 40 prosent, en stillingsandel som er ment å skulle tilsvare den delen han bruker på reisevirksomhet i forbindelse med møter. Permitteringer skjer i tråd med at forkynnere, både i ImF og andre organisasjoner, er permittert som en følge av at møter er avlyst.

I kulturlivet har vi sett ulike slags aksjoner for å understøtte aktører som opplever både situasjonen her og nå, og utsiktene på kort og mellomlang sikt, som vanskelig.

Utgifter til blant annet husleie er konstante, og de ansatte som ikke er permittert skal fortsatt ha utbetalt lønn. Men mange av de vanlige arenaene for innsamling er avstengt.

I tiden fremover vil det også være behov for et krafttak i Kristen-Norge, og kanskje særlig i Misjons-Norge. Staten kan bidra med mye, men vi verken kan eller bør forvente at det offentlige skal løse alle de utfordringene som oppstår i kjølvannet av korona-viruset.

For misjonsvenner er det ingen ny situasjon. Dette arbeidet har vært båret av ildsjeler i godt over 100 år allerede.

Men nå må vi ikke tenke at ting går av seg selv. Konsekvensene av det kan være at organisasjoner og menigheter må gjøre større nedskjæringer enn nødvendig, og at det vil ta enda lengre tid før man etter korona er kommet tilbake på et nivå som tilsvarer det man hadde før krisen inntraff.

For noen kan det hende at man ikke kommer tilbake. Men det må være et mål at færrest mulig skal bli nødt til å legge ned eller nedskalere omfanget av arbeidet med å utbre evangeliet.

Heldigvis er situasjonen fortsatt slik at de fleste av oss har den samme kjøpekraften nå som vi hadde før viruset nådde våre breddegrader. Nå gjelder det å være seg sitt ansvar bevisst.

Mange kristne sammenhenger har vist stor omstillingsvilje, og har i løpet av kort tid klart å etablere seg på digitale plattformer i stor skala.

Det er et imponerende arbeid som ligger bak dette. Det bør inspirere både til fortsatt engasjement, og til å sikre økonomien i både menigheter og organisasjoner.