Nå blir vi endelig vår brors vokter

Snart kan også vårt broderfolk svenskene si «aldri mer 9. april».

Uttrykket var nok mer brukt før. Men fortsatt i dag kan man høre vendingen anvendt i festtaler om forsvarspolitikken vår. De bitre, men bestemte ordene om at vi aldri igjen skal stå like alene og uforberedt som vi gjorde da Hitler-Tyskland invaderte landet vårt en april-tirsdag i 1940.

Den termen har oss bekjent aldri blitt brukt i Sverige, men den burde kanskje vært det. For da broderfolket deres i vest ble så brutalt overfalt, løftet de ikke en finger for å hjelpe oss militært. Frykten for selv å bli et offer for nazistenes vrede var så stor at Sverige i stedet lot det tyske forsvaret bruke det svenske jernbanenettet for å frakte utstyr opp til fronten i Nord-Norge.

Nå har ordene om 9. april likevel med ett blitt superaktuelle for søta bror. Gjennom Nato-søknaden, som ble banket igjennom i Riksdagen på mandag og innsendt på onsdag, så forplikter Sverige seg til aldri igjen å sitte rolig på se på at deres naboer blir angrepet. Nå er det en for alle og alle for en, som gjelder for dem også. Når svenskene forhåpentligvis om veldig kort tid, blir medlem i Nato, så står vi sammen om forsvaret mot aggresjon utenfra.

Det vil si, vi gjør det egentlig allerede. For bare timer etter at den svenske Nato-søknaden var vedtatt, så gjorde vår statsminister Jonas Gahr Støre det klart at Norge, sammen med Danmark og Island, har gitt både Sverige og Finland sikkerhetsgarantier. Vi er klare til å bistå med alle nødvendige midler hvis våre to naboland blir utsatt for et angrep i de såkalte «grå månedene», perioden mellom søknaden er sendt og frem til de formelt blir Nato-medlemmer.

Selv om bakteppet er høytdramatisk, så ser vi det likevel som gledelig at Sverige og Finland søker seg inn i de vestlige demokratienes forsvarsallianse. Det er virkelig der de hører hjemme.

Det er lett å lulle seg inn i nøytralitetens behagelige søvn når trusselnivået er lavt.

Putins overfall på Ukraina har åpenbart ført til en større forsvarspolitisk realisme i våre to naboland. Russlands aggressive krigshandlinger i våre nærområder har fått spesielt de fredsvante svenskene til å innse det vi forstod allerede 9. april for 82 år siden: Uten mektige venner som har forpliktet seg til å bistå oss, så ligger et lite land sørgelig åpent for de som vil oss ondt.

Det er lett å lulle seg inn i nøytralitetens behagelige søvn når trusselnivået er lavt. Men da russerne brått sendte seks landgangsfartøyer inn i Østersjøen i januar i år, våknet svenskene brått opp til nye sikkerhetspolitiske realiteter. De fryktet at den strategisk viktige svenske øya Gotland kunne være et invasjonsmål for Russland.

Og da Putin måneden etter startet krigen mot sitt naboland, endret opinionen seg raskt i Nato-vennlig retning. Både folket og politikerne skiftet mening.

Svenskene kommer sent, men de kommer godt.

Et svensk og finsk Nato-medlemskap styrker også Norges forsvarsevne. Vi er ikke lenger alene på Natos nordflanke. Nå vil hele Norden stå sammen om forsvaret av områdene i nord, slik broderfolk jo skal gjøre.

Er vel vi vår brors vokter? Ja, det er vi.