Musikalsk mangfold

Kulturen som omgir oss er i stadig forandring. Kirken kan velge å distansere seg fra denne forandringen og holde på et uttrykk som av mange oppfattes som gammelt og akterutseilt, og som ikke omfavnes av andre enn av menighetens kjerne. Dette gjør det veldig vanskelig å nå andre enn sine «egne» med budskapet, skriver Odd Torleiv Furnes.

Under overskriften «Konservativ krise» (Dagen, 23.05.15) går Jan Bygstad i rette med dagens barne-, ungdoms- og menighetsarbeid.

Les innlegget her: «Konservativ krise»

Kjernen i det han sier, er at dagens praksis fører mennesker vekk fra Gud. Mye av hans argumentasjon er rettet mot møteform og –kultur som har tatt inn dagens populærkultur.

Det er viktig at vi har en tenkning omkring disse tingene og Bygstad reiser en del interessante aspekter. Det er imidlertid enkelte av disse som er problematiske og som jeg ønsker å se nærmere på her.

Det er en alvorlig karakteristikk at Bygstad anser menigheter som bruker musikk med populærmusikkens form og uttrykk som overfladiske og at de bidrar til avkristning av mennesker. Det er i seg selv en overfladisk påstand.

Det er ingenting i populærmusikkens form og uttrykk som drar mennesker vekk fra Gud.

Hva er det egentlig Bygstad viser til når han snakker om populærkultur i musikken? Er det trommer, elgitar, akkorder, melodi, rytme, klang, tempo?

Finnes det en korrekt formel for hvilket tempo, hvilke akkorder, melodier og instrumenter som er helliggjørende?

Naturligvis ikke. Det er opplagt at vi som mennesker er følsomme for variasjoner i tempo, klang og andre musikalske dimensjoner; noe gjør oss avslappet og noe gjør oss oppstemt.

«Påskemorgen slukker sorgen» er et eksempel på det siste. Jeg antar at denne salmen ikke går innunder Bygstads definisjon av populærkultur. Allikevel ville en gudstjeneste der alle salmer var av samme intensitet som «Påskemorgen» ikke bidra til ro og fordypning.

Som regel har en gudstjeneste salmer med ulikt uttrykk og intensitet. Den samme variasjonen i musikkuttrykk kan man finne i menigheter som ikke bruker orgel, men populærmusikkens instrumenter.

Det er problematisk at Bygstad bruker populærkultur som hoggestabbe. Jeg tror at en kirkegjenger i Europa på 700-tallet i beste fall hadde fått et kultursjokk om han plutselig ble plassert i en kirke i dag der orgelet spilte «Påskemorgen» for full kraft.

Fra datidens gregorianske sang til dagens musikalske uttrykk ville alt være annerledes; melodi, rytme, akkorder, klang, intensitet, volum. For en forandring, og for et sjokk det ville ha blitt!

Og hva er det som har skjedd? Det er ikke noe annet enn at tidene forandrer seg. Språket forandrer seg. Uttrykket forandrer seg. Teknologien forandrer seg. Musikken forandrer seg.

Opp gjennom historien har samtidskulturen påvirket kirken og kirken har påvirket kulturen. Fra den gregorianske sangen til vår dags salmer akkompagnert av orgel, så har kirken både bidratt til og vært utsatt for en musikalsk revolusjon.

Jeg tror Bygstad foretrekker dagens salmer fremfor gregoriansk sang i kirken. I så fall er han delaktig i en popularisering av menighetens form og uttrykk. Og hvis Bygstad mot formodning skulle foretrekke gregoriansk sang, eller melodier som ligger tett opp til tradisjonell jødisk synagogesang, så savner jeg en bibelsk og en musikkpsykologisk fundert begrunnelse som går ut over personlig smak.

Kulturen som omgir oss er i stadig forandring. Kirken kan velge å distansere seg fra denne forandringen og holde på et uttrykk som av mange oppfattes som gammelt og akterutseilt, og som ikke omfavnes av andre enn av menighetens kjerne.

Dette gjør det veldig vanskelig å nå andre enn sine «egne» med budskapet. Kultur er språk og språk er kommunikasjon; om man ønsker å nå mennesker, så må man forstå kulturen og snakke deres språk.

Det å klare å forstå ulike kulturer og skifte strategi i forhold til disse var en av Paulus sine sterke sider. Om Bygstad mener at musikk som bærer preg av populærkultur utelukker stillhet og «avskyr» fordypning, så tror jeg det kan skyldes at han ikke snakker språket og muligens ikke har tilstrekkelig forståelse for kulturen. Det må bemerkes at når vi snakker om «kulturen», så er det et rikt og sammensatt fenomen.

Unge som er med å drive ungdomsarbeid er en god ting. De kjenner sin egen kultur og forstår språket, men selvfølgelig må det være gode, voksne ledere som rettleder sine unge medarbeidere og som selv er tilstede i ungdomsarbeidet.

Disse voksne må være tydelige og om nødvendig være en motvekt til ideer og tanker som går på tvers av det den kristne menighet representerer. For om kirken må tilpasse seg kulturen, så skal også kirken påvirke kulturen.

Den dagen kirken blindt ikler seg samtidens meninger, holdninger og kultur for å bli «akseptert» av samfunnet, så slutter den å være kirke. Selvfølgelig skal den være «konservativ» i form av å bevare sitt budskap og våge å gå i dybden. Men å dra «konservativismen» dit hen at man hevder at populærkulturens form og uttrykk ikke er egnet til å formidle Ordet er en feilkonklusjon.

Et annet innspill i denne debatten er Bjørn Aslaksens ønske om å « rasere den moderne lovsangsplattformen» (Vårt Land, 26.05.15).

Den lovsangskulturen som han viser til har en repeterende tekstlig og musikalsk form der formålet er å bygge opp en åndelig stemning, eller «åndelig oppgiring» som Aslaksen kaller det.

Her kan det synes som om Bygstad og Aslaksen er på linje i den forstand at de mener at denne type musikk og tekst er sjangermessig ensidig, repeterende og går lite eller ingenting i dybden litterært sett, og dermed bidrar til en overfladisk menighetskultur. Aslaksen og Bygstads veier skilles imidlertid når førstnevnte ønsker større variasjon musikalsk sett ved bruk av sjangre som « salmer, vise, jazz, gospel og pop».

Det grunnleggende spørsmålet er hva slags rolle musikk skal ha i menigheten. I lovsangskulturen har musikken fått rollen som «åndelig oppgirer» med lite annet tekstlig innhold enn kjærlighet og lovprisning.

Når musikken, som i denne kulturen ofte kan være sjangermessig begrenset, akkompagnerer slike tekster, så kan enkelte trekke den konklusjonen at musikken bidrar til en overfladisk menighetskultur.

Det er allikevel en feilslutning og dermed hevde at populærmusikalske trekk i seg selv er «overfladiske». Til det er det populærmusikalske mangfoldet for stort. Videre er det feil å anta at om musikkbruken kanskje er ensidig i form av sjanger og tekst så er også resten av gudstjenesten ensidig, eller overfladisk; det er ingen motsetning i det å ha en «lovsangsavdeling» kombinert med en dyptpløyende, reflektert tale eller preken.

Lovsang er en naturlig del av gudstjenesten, men vi må passe oss for å tenke at lovsangen er sjangerbestemt; det kan lovsynges i alle sjangre. Personlig savner jeg, som Aslaksen, et større mangfold av musikksjangre i menigheten. Musikken er en kraftfull formidler og bør også brukes til å formidle alle aspekter ved troen og livet og ikke begrenses til lovsang.

Vi er ulike som mennesker med ulik bakgrunn, interesser og «språk». Det er godt det finnes et mangfold av menigheter og uttrykk der hver enkelt kan føle seg hjemme. Det er ingen motsetning mellom det å være et sted hvor man forstår og blir forstått og det å lære og å vokse i troen.