| Andakt
Mors stemme!
Da jeg gikk opp på toppen av Kilimanjaro for en del års siden, var det mors stemme i hode som fikk meg opp den siste, bratte etappen. Ja, og en pose sjokolademandler da, men det får bli en annen andakt. Den siste etappen startet ved midnatt, og vi gikk hele natten. Uten å kunne bli motivert av å se toppen, fokuserte jeg på å sette en fot foran den andre, men jeg igjen og igjen spilte av mors stemme i hodet. Den sa: «Dette klarer du, jenta mi! Husk at jeg alltid er stolt av deg.» Og jeg kom meg til toppen, veldig godt hjulpet av mors stemme.
Fortsatt er mors stemme viktig for meg. I en alder av 45 år er det fortsatt mor jeg ringer til hvis jeg trenger litt trøst, oppmuntring eller bare vil ha litt skryt. Senest i dag ringte jeg mor på vei hjem fra trening, bare for å kunne ha gleden av å høre henne fortelle meg hvor flink hun synes jeg er! Og om jeg er syk er det fantastisk at min mann tar seg av meg, men jeg ringer også litt ekstra til mor.
Jeg har også andre stemmer i hodet. Stemmer jeg har plukket opp ulike steder. I mange år var også fars stemme veldig tydelig. Den var ikke alltid så oppbyggelig som mor sin stemme, men den kunne være det også. Guds stemme er alltid der, og den minner meg på mange viktige ting om hvem jeg er og hvor min verdi ligger, mens andre stemmer som jeg har plukket opp i sosiale medier og så videre ikke nødvendigvis er gode stemmer. Venner kan også ha tydelige stemmer, som kan gå både i positiv og negativ retning.
Jeg kjenner dessverre veldig mange mennesker som ikke har så mange gode stemmer i hodet. Mennesker som stort sett blir fortalt av de ulike stemme i sitt liv at de ikke er bra nok, ikke streker til, burde vært annerledes, burde skjerpet seg, skulle prestert bedre og så videre. Og har du for mange slike stemmer i hode, så er det veldig lett at du sier deg enig med disse stemmene. «Nei, jeg er nok ikke god nok, flink nok, bra nok» og plutselig begynner du å sette spørsmålstegn ved din egen verdi og identitet.
Vi er alle noens stemme. Som foreldre, som tanter, som besteforeldre, som trenere, som kollegaer, som naboer, som venner og så videre. En del mennesker har din og min stemme i sitt hode, skremmende nok. Spørsmålet er; er vi gode stemmer? Oppmuntrende stemmer? Stemmer som styrker noens selvbilde?
Hvor bevisste er vi på hva slags stemme vi er? Det kan være lett å undervurdere hvordan våre uttalelser kan virke inn på andre. Hvis jeg spoler tilbake i min hukommelse, så er det en del enkeltuttalelser som har brent seg inn.
«Den prekenen du holdt den dagen er den beste jeg har hørt noensinne!»
«Når har du tenkt å gå ned i vekt?»
«Du er så utrolig kul!»
Heldigvis er det jo ofte ikke enkeltuttalelsene som blir sittende hos dem vi har mye med å gjøre, men den «stemmen» vi jevnt over representerer. Det fantastiske med mors stemme er at den stort sett alltid er positiv, oppmuntrende og oppbyggende, selv om hun også kan glippe ut med en enkeltkommentar som ikke er positiv. Men det er ikke denne som blir sittende.
Er det noen rundt deg som trenger din stemme? Forskningen viser at det ofte ikke skal mer enn én positiv voksenperson inn i et barn eller en ungdom sitt liv, for å endre et vaklende selvbilde. Og mange voksne eller eldre som er ensomme, trenger ikke mye positiv oppmerksomhet for at dagen skal føles helt annerledes.
Én god stemme i hodet kan gjøre en enorm forskjell i noens liv. Vi har alle mulighet til å være denne stemmen. Hvem i din nærhet trenger din stemme?
