Misjonær? Jeg?

«Gå ut og gjør disipler», sa Jesus. Men han sa ikke hvor langt vi skulle gå. Mens noen har kall til land langt borte, kan det for andre være langt nok å gå over hekken til naboen.

I gårsdagens avis skrev vi om hvordan vi alle kan være nabolagsmisjonærer. Hvordan vi kan leve som Jesu etterfølgere og være vitner midt i en alminnelig hverdag. Ja,vi presenterte til og med 41 tips til hvordan man kan komme i kontakt med naboene sine.

Praktiske tips er vel og bra, men det viktigste er å bygge gode relasjoner, sier evangelistenArne Skagen, som er aktuell med evangeliseringsboken «Jeg fant, jeg fant». Her viser han at små initiativ kan få store følger. Det kan faktisk få evige konsekvenser.

Skal initiativene være fruktbare, og ikke falle på steingrunn – for å bruke et bibelsk bilde, kan det være klokt å lytte til Skagens råd. Han ber kristne som ønsker å vitne i nabolaget om å gå viselig frem. Ikke kjøre uhemmet på med bibelvers, for eksempel, så folk blir skremt og trekker seg unna. Og ikke se på naboene som objekter, men som mennesker Gud elsker.

«Du må vinne retten til å kunne snakke inn i livet til naboene dine. Det kan ta tid», sier han.

Visdom er en nøkkel på vår ferd ut i verden – og over gjerdet. Men også vilje og årvåkenhet, så vi er klare til å svare for oss, slik Bibelen oppfordrer oss til. I et stadig mer sekularisert Norge er det en fare at kristenfolket blir så forsiktige at vi blir aldeles kraftløse. Troen er blitt noe privat. Vi vil for all del ikke være påtrengende. Derfor trenger vi å bli minnet på hva som er vårt kall og oppdrag.

Kanskje handler tilbakeholdenheten også om frykt. For hva vil naboen si? Vil naboene begynne å snakke omoss, hvis vi begynner å snakke om Jesus? Og selv om de skulle snakke, tør vi likevel være tydelige kristne? Alle som vil leve et gudfryktig liv skal bli forfulgt, står det i Bibelen. Hadde vi glemt at der stårskal og ikkekan?

Kanskje blir ikke dette så skremmende hvis vi tar Arne Skagens råd på alvor om å la Den hellige ånd lede og la arbeid og bønn gå hånd i hånd. Når vi ber og løfter naboene opp til Gud, enten det er den kranglevorne, den tause som aldri hilser, eller den rølpete ungdommen, ser vi dem på en annen måte. Nærmere Guds måte. Som mennesker som er så høyt elsket, at Jesus døde for dem.

Bønn var et hovedpoeng også forHjalmar Bø, leder forNLM Utland, i gårsdagens avis. Nylig hjemvendt fra en konferanse i Latin-Amerika i regi avWorld Evangelical Alliance kan han fortelle om forskning om hva som mobiliserer til misjon. Det viser seg at bønn gjennomgående er det viktigste.

Før de store vekkelsene, som i Kina og Iran, har mennesker bedt. I Sentral-Asia, der kristne med muslimsk bakgrunn lever under svært vanskelige forhold, er den nære bønnerelasjonen til Gud det som holder dem oppe.

Nå ber mange av migrantmenighetene i Norge om vekkelse i det norske folk. Det samme gjør kristne han har møtt i Asia, Afrika og Sør-Amerika, skriver Bø. Hvor mye ber vi selv? Et sted å begynne er å la en strofe i en av Sigurd Lundes salmer bli vår bønn: «Lær oss elske hverandre og se hva det er du har ment med at vi bor der vi bor». Så kan vi bevege oss ut i verden, eller oppover gata, og gjøre disipler.