| Debatt
MFs endring og avvikling
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.
Espen Ottosens artikler i avisen Dagen om utviklingen ved MF (vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn) var interessant lesning, særlig for en som har syslet med fakultetets historie. En av Ottosens problemstillinger er særlig utfordrende: Endret MF sin teologi for å få økonomisk støtte fra staten (Dagen 14.04)?
Under første del av 70-tallet, da MF gikk inn for kvinnelige prester – et avgjørende vilkår for statsstøtte – møtte institusjonen en vanskelig teologisk utfordring: Ville et ja til kvinnelige prester også åpne for aksept av homofilt samliv? På 1970-tallet var homofili for alvor kommet opp på den kirkelige dagsorden. Dette ble skarpt avvist av ledende professorer. Men den teologiske begrunnelsen var heller mangelfull.
Annonse
Utviklingen i stat og samfunn og etter hvert i Den norske kirke gikk bare én vei. I 1993 kom Lov om registrert partnerskap for personer med samme kjønn. Både i 1988 og 1993 kom MF med læreuttalelser om homofili. I 1993 hadde et samlet Bispemøte i Den norske kirke kommet med en inntrengende oppfordring til Stortinget om ikke å vedta Lov om registrert partnerskap. Men bare to år senere (1995) sprakk Bispemøtets enhet i homofilisaken.
Flertallet avviste homofilt samliv som uforenlig med bibelsk etikk. Mindretallet (Osberg, Steinholt og Køhn) mente at slikt samliv var en sak mellom «den homofiles samvittighet og Gud». Og de la til at uenighet om dette spørsmål måtte man leve med i kirken. Men ingen av biskopene hevdet at ulike syn i denne sak var kirkesplittende. Allerede i 1996 kunne derfor den øverste kirkeledelse (staten) slå fast at ulike lærer om homofilt samliv ikke splittet kirken. Men spørsmålet om kirkens enhet var nå kommet på dagsordenen.
Bispemøtet nedsatte et utvalg av biskoper til å utarbeide dokumentet «Kirkens enhet og troens fundamenter» for å fremstille de to syn på homofilispørsmålet. Det ble sendt ut til høring – også til MF. I sitt svar fulgte MF opp den lære man hadde gjort gjeldende i tidligere uttalelser: Ekteskapet mellom mann og kvinne er den gudgitte ramme om seksuelt samliv. Homofilt samliv er synd.
Homofilisaken kan derfor ikke «isoleres fra spørsmålet hvilket evangelium kirken er satt til å forkynne». Saken var derfor «(…) innenfor rekkevidden av det som ut fra CA VII er nødvendig for kirkens sanne enhet: At man er samstemt om evangeliets rene lære og sakramentenes rette forvaltning». (Høringsuttalelse 11.06.1997).
Høsten 1997 tok så Bispemøtet stilling til utredningen «Kirkens enhet og troens fundamenter» med høringsuttalelsene. Biskopene slo fast at motstridende syn på homofilt samliv «ikke i seg selv (…) behøver å true enheten i kirken». Uenighet om denne sak rokket ikke ved den samforstand om evangeliets lære som ifølge CA VII er nødvendig for kirkens åndelige enhet. Homofilt samliv berører altså ikke «troens fundamenter». Slikt samliv blir derfor å anse som et adiaforon. Et avgjørende poeng er at biskopenes teologisk-kirkelige vurdering var i klar konflikt med den MF hadde gjort gjeldende.
På 1980-tallet hadde samarbeidet mellom MF og biskopene blitt stadig tettere.
Hvordan ble biskopenes syn mottatt ved MF? I lærerkollegiet hadde en ny generasjon overtatt. Fra 1996 var Torleiv Austad dekan. Hvilket forhold skulle MF ha til Den norske kirke, i praksis dens biskoper? Flere av dem var i MFs perspektiv vranglærere, i prinsippet hele bispekollegiet fordi man så homofilt samliv som et adiaforon.
MF var nært knyttet til Den norske kirke. Lærerne måtte tilhøre den. I et brev til arbeidsgiveren, MFs styre, tok undertegnede opp om det fortsatt måtte være slik. Brevet ble aldri besvart. MF var i et kriseaktig dilemma. Skulle man holde fast ved Skriftens og tradisjonens lære eller følge biskopenes (og den statlige kirkeledelses syn)? Fakultetet fant sin løsning.
Annonse
På 1980-tallet hadde samarbeidet mellom MF og biskopene blitt stadig tettere. Man hadde gått sammen om et opplegg for formasjon av MF-studenter på vei mot ordinasjon. Denne såkalte Ordinasjonslinjen ble formelt etablert i 1998. Det var et problem om alle biskopene kunne knyttes til denne utdanningslinjen, også de som ifølge MFs lære om homofili var vranglærere?
Dekanus Austad fant en løsning. Overfor Lærerrådet gjorde han gjeldende at Ordinasjonslinjen omfattet samarbeid med alle biskopene, uansett hvem de var, og hva slags teologisk grunnsyn de måtte ha. Man kunne ikke «skjele til deres forskjellige teologi og kirkelige praksis». Samtidig måtte MF kunne kritisere «avvikende lære, også når denne måtte forfektes av en biskop». Denne «statskirkelige» linjen sluttet Lærerrådet seg til, og MF kom til å følge den. Kursen for fremtiden var nå lagt.
Da MF ble åpnet i 1908, var formålet å etablere en privat undervisningsinstitusjon for å kunne gi kommende prester et tilbud om faglig opplæring i en skrift- og bekjennelsestro teologi. En slik opplæring kunne ikke Teologisk fakultet gi. Der var nettopp Johannes Ording blitt ansatt som professor, en liberal teolog som lærte vrangt om Kristi person og kirkens sakramenter. Men en presteutdannelse preget av hans teologi og av professorkolleger som støttet ham, kunne ikke store deler av kirkefolket og geistligheten godta. Derfor reiste de Det teologiske menighetsfakultet – en fri, vitenskapelig og kirkelig undervisningsinstitusjon på Skriftens og bekjennelsens grunn.
I 1908 var teologisk og kirkelig samarbeid med vranglærere umulig. 90 år senere hadde fakultet det motsatte standpunkt. Nå kunne MF samarbeide med biskoper (Osberg, Steinholt, Køhn) som ifølge MFs egen vurdering var vranglærere. Det teologiske menighetsfakultet fra 1908 hadde nå nedlagt seg selv. Men MF fortsatte som vitenskapelig institusjon for undervisning i teologi og geistlig tjeneste i samforstand med Den norske kirkes liberale tolkning av kirkens lære. Ja til kvinnelige prester hadde ført til aksept av homofilt samliv.
