| Andakt
Mer enn en venn
En historie fra «Håndbok for reisen fra døden til Livet»:
Det gjorde inntrykk på meg å høre beretningen om en hendelse som fant sted på en soldats grav i en av Amerikas sørstater. En person var i ferd med å legge blomster på denne graven, og en fremmed som la merke til dette, spurte medfølende: «Er det deres sønn som hviler her?» «Nei», var svaret. «En bror?» «Nei.» «Noen annen slektning?» «Nei.» «Hvem sitt minne er det da som De hedrer så kjærlig og ømt?»
Mannen ved graven tidde et øyeblikk, og sa så med en stemme som skalv av bevegelse: «Da krigen brøt ut (borgerkrigen), ble jeg innkalt til armeen; og ettersom jeg ikke kunne skaffe en stedfortreder for meg, var jeg tvunget til å gå selv. Nettopp idet jeg skulle forlate heimen for å melde meg til tjenesten, kom en ung mann som jeg kjente, til meg og sa: 'De har en stor familie, som Deres hustru ikke kan forsørge når De er borte. Jeg er en ensom mann og ingen er avhengig av meg – jeg vil gå i Deres sted.' Han gikk.
I slaget ved Chicamauga ble den stakkars mannen hardt såret, han døde og ble begravet her. Hele tiden etter hans død har jeg ønsket å besøke hans grav, og nå som jeg hadde spart tilstrekkelig til å kunne gjøre reisen, kom jeg hit i går, og i dag har jeg funnet hans grav.»
Den gripende beretningen var endt, og han plantet resten av blomstene. Derpå satte han opp en liten tavle ved foten av graven. På denne var det skrevet disse enkle ordene og ingenting annet: 'Han døde for meg.'»
--
Trenger jeg å si mer?
