Mer enn en martyrdød

Noen av ofrene for justismord kan med rette omtales som martyrer. De ville ikke fornekte det de trodde på. De holdt fast ved en overbevisning som ikke ble tålt.

Trosfriheten har ofte hatt trange kår gjennom historien. Martyrenes antall er stort, ikke minst i kristendommens historie. Vi rystes når Åpne dører eller Stefanusalliansen rapporterer fra regimer uten reell trosfrihet. Mennesker blir drept fordi de bekjenner en tro som ikke aksepteres.

Jesus ble rammet av et justismord og ble samtidig en av martyrene. Hans budskap og selvforståelse ble ikke tålt. Derfor måtte han dø – under menneskers forakt. Han ble martyr.

Men verken justismordet eller martyrrollen beskriver hovedsaken ved Jesu død. Skal vi se den, må vi til den usynlige arenaen. Det er der vi finner det unike ved Jesu død. Ingen annen martyrs død hadde en slik virkning. På korset forlikte Jesus både jøder og hedninger med Gud « … for der drepte han fiendskapet» (Ef 2,16).

Fiendskapet det dreier seg om, beskrives slik: «Vi var alle av naturen under Guds vrede» (Ef 2,3). Men Gud selv lot anklagen og fordømmelsen ramme Sønnen. Skyldbrevet vårt ble naglet til korset. På korset ble synden sonet. Ved troen på «Ordet om korset» får jeg fred med Gud. Jeg blir tatt inn i syndsforlatelsens rike. Tenk det!

Langfredag ble en evig fredspakt opprettet. både for jøder og hedninger. Derfor sier jeg med glede: Mer enn en martyrdød! Mye mer.