Mer edruelig åndelighet
Det er ingen grunn til å tro at Ulf Ekman har tonet ned ønsket om vekkelse.
Åpenheten overfor katolsk kristendom og for dåp av spedbarn bør derfor forstås i lys av det som har vært Ekmans prosjekt i de 30 årene Livets Ord har eksistert, ikke i kontrast til dette.
Med sin bakgrunn som luthersk prest har Ulf Ekman på sett og vis alltid vært en litt uvanlig størrelse i det som har blitt kalt trosbevegelsen. Han har en mer gjennomtenkt forståelse av både Gud og kirken enn en del av hans kolleger, dermed har Livets Ord vært mindre sårbare i møte med skiftende åndelige trender. Denne forankringen har nok bidratt til at menigheten slett ikke har blitt noen døgnflue.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I sommer overlot Ekman menighetsledelsen til Joakim Lundqvist, og antakelig kjenner han seg nå enda friere til å si det han faktisk mener. Samtidig er Ekmans økte åpenhet i møte med katolsk kristendom av eldre dato, og det er etter alt å dømme heller ikke slik at åpenheten for barnedåp har oppstått i løpet av det siste halvåret.
I en åndelig sammenheng hvor man har hatt tidvis sterke behov for å markere egen profilering i forhold til andre kristne, er det for mange likevel overraskende at Ekman så tydelig rekker ut forsonende og forenende hender i flere retninger. Ikke minst gjelder dette dem som for et par tiår siden lærte, av Ulf Ekman, å si helt andre ting om paven og katolikkene enn det han selv sier i dag.
Ulf Ekman er vant til å bli kritisert, og er trygg nok til å stå ved det han tror på selv om det stormer rundt ham. Vi har ikke for mange åndelige ledere med denne kvaliteten. Det er selvsagt ikke noe ideal å stenge kritikk ute, ingen enkeltperson har fått noe monopol på å forstå Gud rett.
Men i en fragmentert kristenhet trenger vi flere ledere som kan fremheve Guds ords budskap også når dette går imot tidens trender. Noe av det som gjør Ekmans utvikling ekstra interessant, er erfaringen han har fra å stå i den pinsekarismatiske kristendommens aller fremste rekke. Han har gode forutsetninger for å påpeke mangler ved egen sammenheng. Konstruktiv kritikk innenfra er ofte vel så interessant som den som kommer utenfra.
Det er en kjensgjerning at strukturene i store deler av det kristne landskapet rundt oss har blitt til i en annen tid. Like før årtusenskiftet intervjuet jeg Aril Edvardsen i Sarons Dal.
Han mente at slik de lutherske misjonsorganisasjonene var nye på 1800-tallet, kom vi i løpet av de kommende årene til å se andre og nye størrelser overta deres plass. Det var kanskje en i overkant drastisk analyse, men det er opplagt at mange eksisterende kristne organisasjoner og menigheter ville sett ganske annerledes ut om de ble grunnlagt i dag.
Dette er slett ikke noen udelt positiv betraktning, snarere tvert imot. Den åndskraft som lå bak etableringen av både Misjonssambandet og Pinsebevegelsen - for å nevne noen - var på mange måter langt dypere og bredere enn den vi kan observere rundt oss i vår tid. Man kan gjerne være uenig med Ulf Ekmans vurderinger, men det er verdt å merke seg at han drøfter sentrale aspekter ved den kristne tro, snarere enn kommunikasjonsstrategier.
Dagens kristenledere representerer i stor grad sammenhenger som har mer å vise til i fortiden enn i nåtiden. Da er det en vedvarende risiko at man sikter mot å gjenskape det tapte, eller å bevare sin egen tradisjon. Gode tradisjoner er en umistelig verdi, men det er grunn til å være på vakt når tradisjoner blir videreført i kraft av å være tradisjoner snarere enn fordi de i seg selv representerer noe verdifullt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er blant annet denne erkjennelsen som har ført til betydelige endringer i Pinsebevegelsen de siste årene. Der har en del kommet frem til at noen sider ved historien står i veien for det menighetene deres ønsker å stå for. Derfor har de tatt et modig oppgjør med seg selv, med det uttalte ønsket at fellesskapet kan formidle Jesus til flere. Et tilsvarende mot ligger til grunn for Indremisjonsforbundets omdømmeundersøkelse.
Dette betyr selvsagt ikke at alle forsøk på å rydde opp er av det gode, og i all slik opprydning må vi vokte oss for å skylle barnet ut med badevannet. Men det er klokt å vurdere både forkynnelse, lære og praksis i lys av Guds ords veiledning.
Når vi 1. desember feirer første søndag i advent, blir vi minnet om den dyrebare gaven vi har blitt betrodd i og med Jesu frelsergjerning.
Mesteren sa selv at himmelriket er å ligne med en mann som fant en skatt i en åker og solgte alt han eide for å kjøpe åkeren. Det er med dette utgangspunktet vi bør være villige til å drøfte alle sider ved vår egen virksomhet i lys av Guds ord, for at flere kan ta del i lovsangen av adventstidens egentlige hovedperson.
