Menneskesyn og kjønn - essensialisme og dekonstruksjon

Av Bernt T. Oftestad

Det er den nye innsikten i antropologi og etikk, som skal begrunne et nytt syn på kjønn, ekteskap osv. Hvordan blir denne antropologien begrunnet ? Og hva ligger i begrunnelsen? Det avgjørende er avvisning av det man kaller essensialisme. Et godt eksempel på essensialisme er vår vanlige bruk av begrepet menneske. Når man viser til menneskerettighetene, så mener man at de gjelder alle og ethvert menneske. For et menneske er et menneske om det lever i Europa eller Asia, er rikt eller fattig, intelligent eller mindre begavet, tilhører et stammesamfunn eller et moderne bysamfunn. Når den nye antropologien avviser essesialismen, så ser den det menneskelige gitt i flere historisk betinget konstruksjoner, forskjellige og under stadig variasjon. Det relativiserer også menneskerettighetene (ofte glemmes det). På kjønnsområdet får det store konsekvenser. Når man hevder at den humane kjønnsvirkeligheten fremtrer som mann og kvinne, at det er en heteroseksuell relasjonen mellom dem, at denne relasjon er forutsetningen for menneskets formering osv. og mener at dette er en oppfatning i pakt med den naturlige virkelighet, avvises det som en kulturelt, sosialt, økonomisk og fremfor alt en historisk betinget og konstruert forestilling. Den kan og bør dekonstrueres, slik at den ikke kan tillegges noen form for allmenn gyldighet. Dermed kan mennesker fritt uten (ideologiske, sosiale eller kulturelle) sperrer ta i bruk flere måter å være kjønn på. Og det gis en rekke måter. Ingen av dem er naturlige i forhold til andre. Alle er like gyldige. Ingen praksis må diskrimineres. Dette betyr at familiemønsteret blir revolusjonerende oppløst og endret. Barn kan ha en rekke foreldre. Foreldrenes kjønn blir til sist uinteressant. Og far, mor og barn knyttet sammen ved biologiske bånd, sosialt og rettslig ordnet ved ekteskap mellom mann og kvinne, mister sin særstilling. Ingen i vårt samfunn bør overse at vi står overfor en bevegelse hvis mål er å kjønnsrevolusjonere hele samfunnet, slik at kjønnsforskjellen mellom mann og kvinne blir ansett som tilfeldig og tildekket. Det er kommet en ny etikk på kjønnsvirkelighetens område. Når man avviser essensialismen, gis det ikke noe som er godt eller ondt i seg selv. Hva man i en gitt historiske situasjon anser som et onde, kan dekonstrueres slik at det i en annen historisk situasjon kan fungere som et gode. Det samme kan man gjøre med det som anses som et gode. Enhver etisk forestilling kan dekonstrueres. I den gitte kultur gis det forbud mot praktisering av visse former for kjønnsidentitet. Slike forbud må i følge den nye etikk anses som historisk tilfeldige og sosialt betingede. De kan forandres. Men i en slik sammenheng nytter den nye etikken et avgjørende kriterium. Forandring må ikke krenke Idealet om individuell frihet. Seksuell praksis som for eks. pedofili er (foreløpig) problematisk. I den nye etikken er friheten for individet det grunnleggende. Mer her ligger også dens problem. Friheten kan benyttes til å ta et annet (ufødt) liv og vil i fremtiden også kunne begrunne drap på eldre som er syke eller som ligger til byrde for yngre. Den nye etikken vil sikre friheten, men det er det voksne bevisste menneske som tilkjennes en ukrenkelig frihet. For å sikre friheten, tas paradoksalt nok tvang i bruk som har døden til følge. Jeg kan ikke se det annerledes enn at vi her står overfor, er en relativistisk og til sist en verdinihilistisk oppfatning av mennesket, samfunnet og kulturen. En postmoderne revolusjon i dyp konflikt med kristent menneskesyn, ja virkelighetssyn. Den norske kirke støtter nå denne revolusjonen. På kirkemøtet ble det gjort klart at kirken skal styrke sin “rosa kompetanse”, viktig ikke minst for den kirkelige pedagogikk, slik at prester, kateketer, trosopplærere og andre skal være åpne for alle kjønnsmessige varianter, observere når en variant gjør seg gjeldende blant barn som opplæres i troen, slik at den kan bli positivt bekreftet og respektert, og forholdene lagt til rette for at den kan få utfolde seg fritt i kirken. “Gud har ingen Sønn” er en muslimsk motbekjennelse til kristendommens treenighetslære. Hvordan skal treenighetslæren gå sammen med ideologien i den “rosa kompetansen” ? Vil ikke “Fader” og “Sønn” virke diskriminerende?