SUKSESS: Økonomisk status og antall ansatte, frivillige og medlemmer, sier pent lite om virksomhetens åndelige temperatur, skriver Hans Aage Gravaas. Foto: Adobe Stock

Menneskelig suksess har aldri bidratt til å bygge kirken

Vår senmoderne kultur er utpreget narsissistisk. Selvopptattheten kjenner ingen grenser.

Et balansert, positivt selvbilde er selvsagt ikke galt, men når selvbeundringen, nytelsen og egennytten er viktigere enn empatien, nestekjærligheten og kampen for verdier som er større enn oss selv, bærer det helt galt av sted.

Det kan umulig være lett å være ung når menneskeverdet nærmest vurderes ut fra utseende, yteevne, «riktige» meninger, popularitet, og gjennomslagskraft på sosiale medier. En rammes av «kulhetens tyranni».

Narsissismen rammer også den kristne kirke. Suksess blir ofte målt ved statistiske parametere.

Menigheter og organisasjoner med sterke og synlige ledere, som kan vise til medlemsvekst, sterk økonomi og økt oppslutning om aktiviteter, høster ofte stor anerkjennelse. De betraktes som vellykkede eller suksessfulle.

Men er det nødvendigvis slik? Bør vi slå oss til ro når statistikkene peker i riktig retning og populariteten stiger? Neppe. Vi er kalt til å ta vårt kors opp og følge Ham – uansett.

Det er lett å glorifisere tider hvor store skarer strømmet til kirke og bedehus og hvor det sikkert var lettere å stå frem som kristen enn det er i dag.

En var ikke alene, og en behøvde kanskje ikke å svømme like mye motstrøms som nå. Men var menighetene mer suksessfulle av den grunn?

Vi burde i alle fall ikke tenke slik. Økonomisk status og antall ansatte, frivillige og medlemmer, sier pent lite om virksomhetens åndelige temperatur.

Det gjør heller ikke polerte nettsider, flotte programmer, praktfulle forsamlingslokaler eller det som skjer «på scenen». Lederes «kulhet», veltalenhet, musikalitet eller «underholdningsevner» er heller ikke åndelige termometre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Vi morer oss til døde» var tittelen på Neil Postmans bok hvor han beskrev underholdningsdimensjonens påvirkning på politikk, religion, undervisning og nyhetsformidling.

Mon tro om ikke underholdningssamfunnet og «konsumentperspektivet» også har for fått for sterkt fotfeste i den kristne kirke? Det vi gir folk er ikke nødvendigvis det de vil ha eller bør få.

«Derfor bøyer jeg mine knær», skriver apostelen Paulus to ganger i ett og samme kapittel i Efeserbrevet. Han bøyer knær fordi han fikk et kall til å være hedningenes apostel.

Han bøyer knær for Gud i ydmykhet, ærefrykt, hengivelse og overgivelse. Guds perspektiv preger hans tjeneste. Han kjenner på den totale avhengigheten av Ham.

Han tjente ikke i egen kraft. «Jeg ble en tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave», skriver han.

Det er som om vi hører et ekko fra profeten Sakarja: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Hærskarenes Gud.»

Jeg har hatt gleden av å besøke mange kristne organisasjoner, menigheter og kirkesamfunn rundt om i verden. Noen av disse opplevde stor kirkevekst.

Store skarer av mennesker kom sammen til Guds hus regelmessig. Andre steder kom man sammen i mindre grupper.

Kanskje var de forfulgt for sin tros skyld eller opplevde sterke restriksjoner på trosfriheten. Det er lett å falle for fristelsen å betrakte noen av dem som mer suksessfulle enn andre.

For meg er det ikke slik. Åndskraften i vitnesbyrdet, hengivenheten i bønnen og etterfølgelsen, trofastheten i samlingen om Ordet og nådemidlene, og kjærligheten til medmennesker i praktisk handling, viser oss noe som statistikker og menneskelig perfeksjonisme ikke makter å fange opp. «Derfor bøyer jeg mine knær» … Her ligger hemmeligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Åndskraft er hva Guds menighet trenger; først og fremst.

Vi feirer 250 års-jubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel. Hauge kan inspirere oss på ulikt vis.

For meg er han først og fremst bondegutten som ble grepet og forandret av Den hellige ånd og som med dette utgangpunkt ble gjort til et Kristusvitne i verden:

«Nu blev mit Sind saa opløftet til Gud, at jeg ikke sansede mig, eller kan utsige hva som foregik i min Sjel; thi jeg var uden for mig selv, og det første min Forstand samlede sig, da fortrød jeg paa, at jeg ikke havde tjent den kjære og over alting gode Gud, og at jeg nu synes intet i Verden var at agte.

At min Sjel følte noget Overnaturligt, Guddommeligt og Saligt; at det var en Herlighed, som ingen Tunge kan udsige, det mindes jeg denne Dag saa klart, som det skulde skeet faa dagen siden.”

Åndskraft er hva Guds menighet trenger; først og fremst. Den får man der Guds ord får lyde klart og rent, der nådens midler forvaltes rett og der Ånden får prege oss med sin salvelse og kraft.

Menneskelig suksess har aldri – verken før eller nå – bidratt til å bygge Jesu Kristi kirke. Om Gud gis adgang til våre hjerter, er åndelig vekst likevel ikke noe som bare hører fortiden til, men som også kan skje her du og jeg befinner oss akkurat nå.