Måtte Gud forby at prestene får rett

For så vidt kan det synes som om pres­ter og bis­ko­per - kan­skje mot­stre­ben­de - tror at de må er­kjen­ne Kir­kens vei mot un­der­gan­gen, i en mer glo­bal måle­stokk, skriver Einar Kr. Holtet.

Mek­ti­ge menn byg­getguds­hus i gam­mel tid. De im­po­ne­ren­de bygg­verk kom til å stå som ma­ni­festa­sjo­ner av deres egen makt og om­sorg for sine un­der­såt­ter, og som sym­bo­ler på guds­tro - i år­hund­rer.

Kirke­bygg står fort­satt. Noen av dem står i Norge - og blir for en del ved­li­ke­holdt og satt i stand. Noen få bren­nes ned. Andre råt­ner.

Men hva skjer med vår ån­de­li­ge kirke? Der hvor det ma­te­ri­el­le for­fal­let ennå ikke har hatt tid til å virke på en fy­sisk kirke­byg­ning, der burde det kan­skje også være håp om at bud­ska­pet fra kirke­byg­ger num­mer én, man­nen fra Na­sa­ret, kan stå seg i vår se­ku­læ­re tid?

Jeg tvi­ler. Og hvor­for? La meg ta ut­gangs­punkt i den nors­ke Preste­for­enin­gens indre strid, en høy­ak­tu­ell fore­komst.

Tross disse da­gers om­fat­ten­de mar­ke­ring av mang­len­de pie­tet, blant tro­en­de og ikke-tro­en­de, blant like­gyl­di­ge så vel som from­me: Nors­ke pres­ter og bis­ko­per krang­ler så busta fyker om hva Kir­kens grunn­lag påbyr dem.

Ak­ku­rat nå slåss de om hvor­vidt Kir­ken, den nors­ke - skal kunne vie ho­mo­fi­le!

Dette er en sym­bol­sak, slik jeg ser det. En sym­bol­sak som av­slø­rer hvor langt tvi­len har gna­get seg inn i den nors­ke preste­sje­len.

Den av­slø­rer til­stan­den i Kir­ken, hvor en lang rekke «tvils­spørs­mål» (ikke tros­spørs­mål) i de se­ne­re år har vist oss Kir­ken som en vak­len­de mas­to­dont.

I denne si­tua­sjo­nen er det de fritts­tå­en­de krist­ne sam­funn og mos­ke­ene og temp­le­ne som trek­ker men­nes­ke­ne til seg.

For «noe» blir men­nes­ket all­tid dratt imot. Mer­ke­lig, ikke sant?

Mo­der­ne ate­is­ter hev­der na­tur­lig­vis at sel­ves­te jule­bud­ska­pet er en lys­fest i de­sem­ber­mør­ket og that's it. Vi tren­ger en fest i mørke­ti­den - og kirke­klok­ke­nes klang er i grun­nen vak­kert. Men that's it!

Et slikt syn gjen­spei­ler tids­ån­den. Det som for­und­rer meg er imid­ler­tid at Kir­kens egne le­de­re, bis­ko­pe­ne - og pres­te­ne - så ty­de­lig viser at de har mis­tet gre­pet.

Deres ulike ved­tak og ut­tryk­te hold­nin­ger for­tel­ler oss alle med tind­ren­de klar­het at Kir­kens le­de­re ikke len­ger selv tror at Kir­ken er byg­get på fjell - men på løs sand.

Noen av dem tror åpen­bart at Bi­be­lens bud ikke len­ger er gang­bar mynt. Noen av dem har åpen­bart star­tet en kris­ten flukt fra egne ver­di­er. På en fer­niss av en over­fla­te står de og for­kyn­ner det bud­skap de knapt selv kan godta.

En­kel­te, som Kar­sten Isach­sen, ser ut til å ha for­latt bud­ska­pet helt og hol­dent.

Skrif­ten? Ordet? Mes­te­ren? Hvor ble det av det hele?

Man und­res. Er det noe rart, da, at ate­is­men vin­ner frem over en hel klode? Litt mer her, litt mind­re der. I ma­te­ria­lis­mens ånd for­vit­rer kris­ten­dom­men og bu­de­ne.

Og jeg spør: Hvor­dan kan Kir­ken tenke seg å samle folk, være men­neske­fis­ke­re, i dette opp­rør­te hav hvor ingen vet­tu­ge sjø­folk kan tenke seg å kaste loss?

Dette er en tanke som også Kir­ken dess­ver­re synes å ha gitt opp. Pres­te­ne mes­ser for sine skrin­ne me­nig­he­ter, mens fler­tal­let søker til­flukt - ikke hos Her­ren - men i bar­ska­pet på hytta. Eller i sine vel­fyl­te hjem.

De geist­li­ge har øyen­syn­lig bøyet seg for noe de etter hvert kan­skje tvin­ges til å er­kjen­ne som Hu­man-Etisk For­bunds en­de­li­ge seier i den snev­re, nors­ke sfære.

For så vidt kan det synes som om pres­ter og bis­ko­per - kan­skje mot­stre­ben­de - tror at de må er­kjen­ne Kir­kens vei mot un­der­gan­gen, i en mer glo­bal måle­stokk.

Måtte Gud forby at de får rett.