| Debatt
«Martinsaken» - når makt skygger for nåde
IMF: For mange har bevegelsen vært et hjem, et fellesskap og en viktig bærer av kristen tro og forkynnelse. Nettopp derfor gjør det ekstra vondt når en slik organisasjon svikter sine egne, skriver Oddmund Ro.
Tore Hjalmar Sævik
Etter mange års erfaring og oppgjør med usunn åndelighet, svak ledelse og uheldig konflikthåndtering, er det vanskelig å sitte stille når mennesker opplever urettferdig behandling – særlig når det kommer fra dem som skulle beskytte. Indremisjonen har lange og stolte tradisjoner i Norge. For mange har bevegelsen vært et hjem, et fellesskap og en viktig bærer av kristen tro og forkynnelse. Nettopp derfor gjør det ekstra vondt når en slik organisasjon svikter sine egne.
Den såkalte «Martinsaken» ble først omtalt i Dagen sommeren 2024. En sak som dreier seg om ImF sør, Audnastrand, barna og leirledere. For mange har den vært en krevende og smertefull prosess.
Barnas trygghet må alltid komme først, og det ansvaret hviler tungt på styret i Indremisjonsforbundet (ImF), men kan det være rett å la «Martin» sitte igjen som «svarteper» – uten at noe straffbart har skjedd, og uten mulighet til å forklare seg? Vedtaket ble vel fattet på sviktende grunnlag?