Martin Luther, oss andre og den felles fremtiden

Man bør ikke skyve deler av sannheten under teppet fordi man ikke liker dem. Det er desto mer grunn til åpenhet, sunn ettertanke og dialog, enn feiring.

I år så markeres altså reformatoren Martin Luther. Men dessverre, så kan man ikke hevde at det er en balansert fremstilling av Luder, som han egentlig het, som preger Den norske Kirkes utgivelser og innlegg - samt flere avisers artikler og reportasjer. De preges derimot systematisk av hyllester, av tåkelegging, omskrivelser og unngåelser av Luthers mange særdeles grove overtramp. Både teologiske som medmenneskelige sådanne. Hvilket for øvrig er kvaliteter som naturligvis hører absolutt i sammen: Selv den inspirerte teologen Luther burde ha grepet litt av dette poenget. Vi kan sågar bli vitner til panegyriske fremstillinger som i hvert fall ikke kan sies å harmonisere med det 8. bud. Det som her skrives handler for egen del ikke primært om en komparativ analyse av de to store kirkesamfunnene. Men KUN det å bidra til å skape balanse; nettopp fordi fremstillingen av Luther i dag langt på vei er ad hoc-preget; dvs den er dessverre både ensidig, ubalansert og høyst selektiv.

At det er lutherske teologer som stort sett i dag fremstiller Luther og tiden etter er vel også et poeng som heller gir god grunn til en viss ettertanke. Martin Luthers og lutheranerenes fokusering på «sola scriptura« ble straks innsnevret til « Luther alene«; man kan trygt fastslå at han ganske raskt ble preget av hybris. Prinsippet “skriften alene” gjaldt heller ikke som grunnleggende prinsipp: Luther sto nemlig øverst. Han valgte å se bort fra bøker og brev i bibelen som ikke gikk i takt med den teologi han selv mente var rett. Luther mente seg m.a.o. å være hevet over skriften der det passet. Martin Luthers monomane tale ex cathedra var sågar mer autoritært og ensrettet enn de senere pavers ditto; Ikke minst fordi Luther satte politisk- og militær makt bak egne meninger. Videre, så gikk hansom nevnt strengt tatt ikke inn for ordet “skriften alene”: Verken treenigheten, barnedåp, Kristi dobbeltnatur har en klar basis i skriften; noe ledere i andre nye reformerte trossamfunn gjorde ham oppmerksom på; og de brøt derfor med Luther og gikk sine egne reformerte veier på protestantisk grunn. Noe som skulle vise seg å bli direkte skjebnesvangert: Luthers kamp mot den katolske kirke ble nå flerdoblet gjennom at han også sterkt og grovt angrep andre reformatoriske retninger. Luther mente å ha grepet sannheten på en slik måte at han hadde fullmakt til å opptre helt på tvers av alle gode idealer og kristen etikk.

Martin Luther gikk selv inn for drap av protestantiske kjettere som avvek fra hans egne meninger; spesielt vektlagt fra da hans politiske makt ble sterkere. Luther gikk iherdig inn for henrettelse av alle annerledestenkende; altså ikke bare av katolikker. Martin Luther gikk videre aktivt inn for det vi kaller diktatur; dvs enevelde; han oppfattet absolutt ikke (!) skillet mellom de to regimenter på den måten det langt, langt senere har blitt omtolket til. Dette siste er altså en langt senere (!) fortolkning som skiller mellom «ordet og sverdet«. Luther på sin side var dog allerede tidlig helt overbevist om at den politiske- og militære makten, det kirkelige hierarkiet og skriften var tre sider av samme sannhet og sak: “Eselet behøver pisken, og pøbelen må styres med makt; dette visste Gud godt: Derfor, så ga Han øvrigheten sverd og makt». Og «pøbelen»? Det er altså det samme som bønder og andre troende som ikke delte Luthers syn på dette og hint. Martin Luthers holdninger til bøndene og deres kamp for samfunnsrettigheter er kjent. Da flere tusen av dem ble regelrett nedslaktet av fyrsten og hans soldater, så skrev Luther i begeistring om denne Guds dom over bøndene og deres leder.

Jeg minner også om at hekseprosessene i Norge først ble innført etter at lutherdommen i Norge ble gjennomført med tvang og vold. Barn med bistandsbehov, dvs psykisk utviklingshemmede /downs etc, beskrev Luther som « byttinger ». De er nemlig onde resultatater av kvinner som “ har hatt omgang med djevelen og de skal derfor druknes ”. Martin Luthers verdensbilde var altså ikke akkurat helt gjennomført og preget av Kristi ånd. Det er nemlig heksene og trollmenn som er skyld i alle uforklarlige uhell, sykdommer osv. Luthers kilder her var kun hans egne følelser, indre sjelekamper, erfaringer, syn og fantasifulle bibeltolkninger. Luther benytter i sine skrifter stadig henvisninger til sin overbevsning om at dommedag er umiddelbart nær, videre demonstrerer han sin fulle overbevisning om at djevelens besettelse av alle som er uenige med ham, at paven var antikrist, til de store problemene med trollmenn og hekser etc. Luther er uansett her helt klar; slike skal dø: « Man burde ta paven og hans lære, samt alle tilhengere av den, og brenne dem opp med ild - slik som man gjør med trollmenn og hekser. Det er en ytterst rettferdig lov som påpeker at trollmenn og hekser skal drepes, for de gjør meget skade ».

Videre var hans retorikk og vokabular sterkt preget av de aller mest grove vulgæruttrykk for avføring og verre ting de gangene han beskrev jøder, den katolske kirke, paven og katolikker, baptister (gjendøpere), kjettere og andre. Disse beskrev Luther som «levende djevler» som man skal «kappe hodene av». Og dette var ikke bare retorikk: I januar 1536, så ble tre ledende baptister henrettet etter grov tortur, i Jena. Og alle de opprinnelige døperne i Zürich var snart henrettet. Enhver leser av Luthers historiske skrifter får etter hvert et bestemt inntrykk av at her møter vi en mann som mener å besitte en kjemisk fri tilgang til Gud og dermed til sannheten selv. Men man må altså som leser i dag aktivt oppsøke disse skriftene selv: De lutherske teologer tier, eller henviser kun generelt og bagatelliserer eller omskriver her... så og si totalt. Man får derimot som oftest presentert det samme gamle tilpassede, regisserte og parfymerte bildet av Luther, hvor man skriver om den gode og kloke Luther man selv helst foretrekker, og vil at andre skal tro på. Men dette er manipulasjon.

Luthers enkle dikotomier blir direkte fatale for kirke og samfunn. Den som ikke deler hans syn, tilhører som nevnt ovenfor ganske enkelt djevelens barn og skal behandles der-etter. De skal ikke bare forbannes. Men drepes: «Min sak er Guds sak». Da Luther altså fikk smak på politisk makt, så gikk han den katolske kirke en høy gang. Martin Luther så videre fornuften som en motstander av Gud og sannheten. Han anså allerede i 1518 fornuften som troens motstander. “ Den som vil være en kristen må stikke øynene ut på sin fornuft ”. Hva gjelder Luthers syn på jødene, så er vel dette allerede påpekt av andre og av meg. Men dog kan det tillegges følgende, ikke minst med tanke på hans oppfatning av den politiske og militære makts ubetingede sammenbinding med kirke og tro: Den enkelte troende oppfordres bestemt til å snarest informere makt og myndigheter om man ser noen jøder. Og griper ikke makten inn, så skal man utføre volden mot jødene selv. Alt i Guds navn.

Videre: Det enevelde, den lutherske ortodoksien og nærmest teokrati som med ytterst hård hånd regjerte i Norge er også frukter av det lutheranerne i dag så begeistret feirer. Det var i Norge svært harde straffer for å bekjenne seg til en annen kristen troslære; det som derfor strategisk nok ble definert som «kjetteri» og «blasfemi«. Og ikke minst var det harde straffer mot ulydighet mot makten, konge og fedreland som den lutherske kirke sto som garantist for: Dvs i lange tider d.s.s. daneveldet. Her var kirkens og dets ledelse helt ubetinget på maktens side. Prester og biskoper hadde sågar rett og plikt til å varsle myndigheter om folks privatliv og tro, m.m. Det rådet kontroll, sterk sensur og det ble benyttet fengselsstraff, tukthus, inndragelse av eiendom, landsforvisning og dødsstraff som effektive virkemidler for å opprettholde den lutherske kirke og stat. Flere av de lutherske teologer som i disse tider har utgitt bøker om Luther mener å hevde at han bare «var et barn av sin tid», og dermed ikke skal lastes. Dette er tøv. Det man setter pris på hos Luther, er altså sant og evig. Men det man ikke liker og tar avstand fra er noe man kan føre over på tidsånden?

Videre benevner man Luthers klare antisemittisme som «antijudaisme». Luthers påstander og holdninger til jøder var så preget av oppfordring til drap, vold og undertrykkelse av jøder at det å benevne dette som annet enn antisemittisme blir en løgn. Virkeligheten er dog også her den øverste dommer; men der virkeligheten blir for uutholdelig ser visst noen lutherske teologer bort og forkler den i finere ord. Hvilket har som konsekvens at den kristent motiverte antisemittismen forbigås i legitimeringens navn. Dette kan ikke benevnes som spesielt «mesterlig”. Det som er saken er at Luther gikk LENGRE en flere av hans samtidige hva gjelder alle de nevnte grove negative forholdene. Det lå ikke entydig i den tiden at man skulle støtte enevelde, tyranni og maktmisbruk fremfor andre mer positive impulser. Det var selvsagt ingen tidsånd som dikterte Luther til å bli den beregnende og voldelige maktpolitiker, dommedagspredikant og antisemitt som han faktisk ble.

Martin Luther hevdet å representere den sanne og egentlige motkraft Kristus: Hans gode impulser her, legitimerer ikke alt det gale og onde. Kristus påpekte selv bestemt en rekke ganger det gale og tragiske med skriftlærde som tråkket galt hva gjelder legitimering av det onde i Guds navn. En religiøs erfaring, overbevisning og gode intensjoner skygger for Kristus selv om man samtidig tråkker brutalt frem i Hans navn.

Til slutt: Ser man på Luthers antisemittisme, hans utillatelige tette sammenblanding av tro, kirke og politisk- som militær makt, hans påpekning av den nødvendige respekten og underordningen for enhver myndighet, -så kan man trygt fastslå at politiseringen av de lutherske kirkene fra dag 1 var én av flere nødvendige forutsetninger for den senere nazismens maktovertagelse. Ett av de vesentlige frøene i den kommende skrekkelige gifthave her var sådd av Luther. Martin Luther presenterte en teologi som i dag hevder å skulle være en sann motkraft. Men dette blir i lys av Luthers mange svært grove feilskjær, maktmisbruk og legitimerende maktpolitikk direkte absurd. Nettopp fordi det var i klar motfase til Kristus selv.

Et apropos hva gjelder politisert religion; noen sitater fra IS; dvs den såkalte Islamsk Stat:

1. « Dere skal drepe de vantro med skytevåpen har dere ikke det så stikk dem ihjel med kniver. Har dere ikke det, så bruk kjøretøy. Drep dem der dere møter dem. «

2. «Det er en kjærlighetsgjerning for Gud å drepe fienden, å plyndre og brenne og gjøre alt som er skadelig inntil han er overvunnet».

3. «Kvel, stikk, slå dem ihjel, i skjul, eller åpenlyst hver den som kan.»

4. « Stikk, slå, drep dem, hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg for en mer salig død kan du aldri få».

Sitat nr. 1 er fra IS (Islamsk Stat). Resten er bare et lite utvalg av flere svært grove uttalelser fra Martin Luther, fra f.eks. «Wider der räuberischen und mörderischen Rotten der Bauern». Nevnt her bare som et apropos.

Det finnes som nevnt langt verre (!) uttalelser fra Luther om jødene. Igjen vil jeg vektlegge at det er viktig å tilstrebe balanse; dvs presentere et noe mer sant og helt bilde av Luther nå når han skal markeres i 2017. Dvs på den ene siden IKKE bare levere en beksvart demonisering, men på den annen ei heller lage en ensporet kritthvit hyllest og hagiografi a la «Legenden om Luther», eller så vidt nevne alt dette skrekkelige i forbifarten. Hadde noen i dag skrevet slik Luther gjorde om jøder og bønder, om navngitte personer, etc, så ville vedkommende ha blitt sperret ute fra mediene på livstid, samt blitt strafferettrslig påtalt, straffet og fengslet.

Og igjen: Alt dette ovenfor er altså ikke skrevet som ledd i en komparativ betraktning av DnK og DKK. Den Katolske Kirke har gjennom historien gjemt mange nok svin på skogen selv. Men disse bidragene om Martin Luther er nødvendige ledd for å forsøke å skape en viss balanse og motvekt til de panegyriske og ensidige hyllester av presten Martin Luther. Det må sies at det er både patetisk og trist å se så mange lutherske teologer som nekter å se Luthers alle mørke sider i hvitøyet og formidle hva de ser. De skriver om Luther... og anmelder så hverandres bøker med begeistring. Men det å aktivt, åpent og redelig står frem med at også alt dette nevnte her er Martin Luther, gjøres ikke. Bildet av Martin Luther er ikke helt eller sant før alle kjente sider er presentert: Man kan ikke ta hva man ønsker for så å skape et ønske- eller skremmebilde av Luther. Det økumeniske arbeidet er like viktig som før; eller en dog mer viktig. Her forutsettes det at alle parter lytter på hverandres fortellinger om historien. Og man vet allerede at det er øynene som ser som avgjør hva som skal få passere som sant eller ikke. Da bør man ha mot til å møte den andre der han og hun er for å se sakene derfra? Videre er det nok et ikke uvesentlig poeng å ikke vedta liturgier som bestemt går på tvers av det som står i Guds Ord, og bryter med bekjennelsen og tradijsonen. Kirkene har dog ennå så mye grunnleggende og vesentlig felles at dialogen må fortsette. Det som er felles er rotfestet i Kristus og utfordrer det harde og uforvandlede i oss alle.