«Mannen er kvinnens hode …»

Nylig kunne vi lese i avisen om en tidligere «Farmen»-deltaker som er tiltalt for vold og mishandling av sin kone.

Det er ennå ikke falt dom i saken. Men det som hittil er kommet fram om mannens syn på forholdet mellom mann og kvinne, framstår helt misforstått. For å si det mildt.

Mannen argumenterte teologisk for at han hadde rett til rett til å kontrollere og styre sin kone, fordi hun var hans eiendom.

I Bibelen står det riktignok at mannen er kvinnens hode. Men betyr det at det er mannen som skal bestemme og være husets ubestridte hersker?

For å forstå ordene må vi se på sammenhengen Paulus setter dem inn i. Samtidig med at mannen beskrives som kvinnens hode, beskrives nemlig Kristus som mannens hode og Gud som Kristi hode.

Ekteskapet plasseres med andre ord inn i en større, guddommelig orden. Forbildet er ikke maktbegjær, selvhevdelse eller kontroll, men den kjærligheten som finnes innad i selve treenigheten.

I Efeserbrevet bruker Paulus en lignende parallell:

«For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode. […] Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.»

En del slutter å lese der. Men leser vi videre forklarer Paulus hva dette innebærer for mannen:

«Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den.»

Å være kvinnens hode betyr derfor ikke å være en husdiktator. Det betyr å være den første til å tjene, den første til å ofre og den siste til å kreve sitt eget.

Dette er også det kristne lederidealet Jesus legger fram i Matteusevangeliet:

«Den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

I Guds rike står ikke den største øverst og kommanderer. Den største bøyer seg lengst ned. Mannen er kalt til å tjene sin kone og sin familie – til å sette deres beste foran sin egen bekvemmelighet, stolthet og selvhevdelse.

Først da kan han nærme seg Kristi eksempel: Han som ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.

Den store kristne forkynneren Johannes Krysostomos, som levde fra 347 til 407, sa at verken mannen eller kvinnen er «sin egen herre». De tilhører ikke lenger bare seg selv, men er kalt til å tjene hverandre.

Det er som et ekko av ordene som innleder hele avsnittet om ekteskapet i Efeserbrevet:

«Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus.»

For to år siden hadde jeg den store gleden av å gifte bort min eldste datter. I den forbindelse leste jeg på nytt et avsnitt fra en av mine favorittbøker. Det handler egentlig om klosterlivet, men prinsippet har også mye å si inn i et ekteskap.

I boken forteller en biskop om de hellige eldre munkene han hadde møtt på Athos:

«Jeg kommer aldri til å glemme de hellige eldste på Athos-fjellet som bodde i kenobittiske klostre, altså i fellesskap med hverandre, og hvor tilfredse og føyelige de var i alle ting. Hvis du spurte dem om deres mening om noe, var standardsvaret alltid: ‘Det kan du bestemme.’ De rettet seg etter hvilken løsning de andre enn måtte finne på et problem. De var alltid glade, og uansett utfall sa de: ‘Na ’nai evlogimeno’ – måtte det være velsignet.»

Fortelleren spør:

«Tenk om ektefeller behandlet hverandre slik i et ekteskap? Om de ba om den andres velsignelse når de var uenige, og var villige til å gi avkall på sin egen vilje?»

«Da ville du hatt lykkelige ekteskap», svarte fader Athanasios. «Når ektefeller er mer opptatt av å glede hverandre enn av å tilfredsstille seg selv, får du fred og kjærlighet i ekteskapet.»

Her må vi likevel ta en fot i bakken, gitt utgangspunktet for denne andakten. I et forhold preget av vold, tvang eller manipulasjon har man ingen plikt til å adlyde overgriperen. Å sette grenser, søke hjelp og komme seg i sikkerhet kan tvert imot være både nødvendig og rett.

Heller ikke den kommende kong David ble værende i huset da hans svigerfar, kong Saul, ble voldelig (1. Sam 19, 9-12).

Men i et godt og kristent ekteskap er det annerledes. Der gjelder felles underordning hvor man frivillig gir seg hen i kjærlighet. Noe slikt kan ikke kreves med makt.

Det kristne ekteskapet har noe viktig å si til vår tid. Altfor mange parforhold blir en dragkamp mellom to individualister som stadig forsøker å få gjennom sin egen vilje. Begge vil ha det siste ordet. Begge fører regnskap over hva de selv har gitt, og hva den andre skylder dem.

Men det kristne ekteskapet er ikke ment å være en evig maktkamp. Det består av to likeverdige mennesker som frivillig tjener hverandre og arbeider sammen på sin frelse.

Johannes Krysostomos råder derfor ektemenn til å si følgende til sine koner:

«Dette livet er ingenting. Mitt mest brennende ønske er å leve det sammen med deg på en slik måte at vi kan være sikre på ikke å bli skilt fra hverandre i det livet som er holdt av for oss.»