Man kan verken okkupere eller annektere sine egne områder

Både fiender og venner av Israel snakker nå om Israels kommende «anneksjon». Men særlig benyttes dette begrepet av de som ønsker å så tvil om Israels legitimitet.

Jeg viser til professor Hans Morten Haugensin artikkel i Dagen 20. august 2020 – «Israel, okkupasjon og anneksjon». Jeg skal skjematisk forsøke å påpeke noen av feilene i artikkelen.

Det ser ut til at Haugens artikkel krever noen korrigeringer og presiseringer. Jeg tør vise til min bok «Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet» hvor alle de aktuelle temaene er behandlet.

1. Jeg oppfatter Professor Haugen slik at han mener at Balfourerklæringen (Balfourdeklarasjonen) ikke har noen bindendende rettslig betydning. Det er vi naturligvis helt enige om.

Balfourdeklarasjonen var bare et uttrykk for den britiske regjeringens politikk og hadde i seg selv liten eller ingen rettslig betydning.

Det var først da erklæringen (Balfourdeklarasjonen) ble inntatt i San Remo–resolusjonen av 24. og 25. april 2020 at Balfourdeklarasjonen gikk fra å være en uforpliktende politisk erklæring til å bli et bindende rettslig dokument som var med å danne det rettslige grunnlaget for staten Israel.

2. Professor Haugen skriver innledningsvis at «Palestinamandatet bygger på Balfour- erklæringen».

Dette er naturligvis ikke riktig.

Palestinamandatet bygger først og fremst på avgjørelsene som ble tatt i San Remo Resolusjonen hvor det var enighet om å overlate administrasjonen av Palestina til en mandatstat under artikkel 22 i Folkeforbundets pakt og i Versaillestraktaten slik at jødenes ønske om å reetablere sitt eget «nasjonale hjem» i deres historiske hjemland Palestina kunne oppfylles.

Disse avgjørelsene ble vedtatt av Øversterådet (The Allied Supreme Council) til de fire fremste allierte stormaktene (Prinsipal Allied Powers); Storbritannia, Italia, Frankrike og Japan. Amerika var observatør. På det samme møtet disse aprildagene i 1920 ble det rettslige grunnlaget for Syria og Irak skapt av de samme beslutningstakerne.

De fremste allierte stormaktene inngikk deretter kollektivt (samlet) en avtale med Storbritannia hvor Storbritannia påtok seg å effektuere San Remo Resolusjonen.

Denne avtalen er det man benevner «Palestinamandatet». Gjennom Palestinamandatet påtok Storbritannia seg å hjelpe jødene økonomisk og administrativt frem til jødene var klar for å erklære Palestina som sitt eget nasjonale hjem slik jødene hadde bedt om den 26. februar 1919 under fredskonferansen i Paris.

Balfourdeklarasjonen skulle effektueres. På samme måte påtok Frankrike og Storbritannia seg å hjelpe araberne økonomisk og administrativt slik at Syria og Irak kunne bli egne arabiske stater.

Som kjent erklærte både Irak og Syria seg som selvstendige stater i henholdsvis 1932 og i 1944 etter å ha vært under egne mandater på samme måte som Palestina (nå Israel).

Verken Storbritannia eller Folkeforbundet kunne ensidig (unilateralt) endre mandatet (se min bok side 168) eller avgjørelsene som ble truffet i San Remo. Palestinamandatet bekreftet og representerte en oppfølgning av avgjørelsene i San Remo.

På San Remo-konferansen ble det bestemt at de eksakte grensene for Palestina skulle bestemmes nærmere senere. Dette ble gjort gjennom den såkalte Fransk-britiske Grensekommisjonen av 23. desember 1920. Her ble det endelig klart at Judea og Samaria (Vestbredden) skulle bli en del av det palestinske mandatet og altså inngå i den tiltenkte jødiske staten.

I tillegg er det et svært anerkjent juridisk prinsipp som, så å si uten unntak, er brukt i andre saker når man skal bestemme grensene for en ny stat.

Det er prinsippet om «uti possedetis juris» som innebærer at den nye staten skal ha de samme grensene som eksisterte under den siste toppadministrasjonen av landområdene.

Altså betyr dette i praksis at nye stater, som hadde vært administrert under mandatregelen, uten unntak fikk de samme grensene som mandatstaten administrerte før den nye staten ble selvstendig og uavhengig.

Når de gjelder staten Israel så innebærer det at grensene til Israel den 15. mai 1948 var de samme grensene som eksisterte under palestinamandatet den 14. mai 1948.

Dette innebærer igjen at Judea og Samaria hørte inn under staten Israel da Israel ble uavhengig og selvstendig den 15. mai 1948. Som kjent ble Israel samme dag angrepet av de arabiske nabostatene som gjennom en angrepskrig ulovlig okkuperte Judea, Samaria og Gaza.

En rekke folkerettseksperter er enig i at dette prinsippet (uti possedetis juris) får anvendelse når det gjelder Judea og Samaria. Jeg viser blant annet til professorene og folkerettsekspertene Eugene Kontorovich og dr. Matthijs de Blois (se også min bok side 145 flg).

3. Haugen stiller videre spørsmålet om Palestinamandatet fortsatt kan påberopes – 72 år etter at mandatet ble avviklet?

Den såkalte «jødeklausulen» i artikkel 80 i FN`s charter sier tydelig at det er ingen ting i dette kapitel som endrer noen staters eller folks rettigheter eller bestemmelsene i internasjonale avtaler som noen medlemsstat er part i med mindre det er avtalt i individuelle tilsynsavtaler etter kap. XII i FN`s charter.

FN sitt charter trådte i kraft 24. oktober 1945 og da åpnet det seg en mulighet til å inngå en ny tilsynsordning etter kap. XII i FN sitt charter, artikkel 79, jfr. artikkel 77.

Dette muliggjorde en endring av det da eksisterende mandatet dersom det hadde blitt en enighet mellom partene (herunder Storbritannia) om en slik tilsynsordning som er omhandlet under kap. XII i FN sitt charter.

Fristen for å gjøre slike endringer var fra 24. oktober 1945 og frem til Israels ble en selvstendig stat ved midnatt 14. – 15. mai 1948.

Dette skjedde ikke og derfor eksisterer de jødiske rettighetene til deres historiske hjemland Palestina fortsatt og FN har naturligvis ingen hjemmel til å endre disse rettighetene i dag.

4. Professor Haugen omtaler innledningsvis (og senere under hans punkt 4) den «varslede anneksjonen» av Jordandalen. Dette stemmer ikke. Israel har ikke varslet noen anneksjon av Jordandalen.

Uttrykket som statsminister Natanyahu brukte i sin uttalelse den 17. mai 2020 var å anvende Israels lov på deler av Judea og Samaria. Det er underlig hvordan denne «varslede anneksjonen» har fått feste seg på alles tunger.

Både fiender og venner av Israel snakker nå om Israels kommende «anneksjon». Men særlig benyttes dette begrepet av de som ønsker å så tvil om Israels legitimitet. «Anneksjon» er et begrep som ikke brukes i de offisielle israelske uttalelsene.

En anneksjon betyr folkerettslig sett at Israel med tvang innlemmer områder, som hører under en annen stats suverenitet, inn under staten Israel. FN – pakten forbyr at en stat annekterer hele eller deler av en annen stats territorium ved bruk av tvang. Den enkelte stats suverenitet over egne landområder er en av bærebjelkene i FN-pakten.

Her må man spørre seg: Hvilken stats territorium er det Israel bemektiger seg? Både Haugen og jeg synes å være enige om at Vestbredden ikke er Jordans territorium. Heller ikke er det Egypts, Libanon eller Syria sitt territorium.

Jeg antar at Haugen også er enig i at de såkalte «palestinske» områdene på Vestbredden aldri har hørt inn under en annen arabisk (palestinsk) stat. Dersom disse områdene ikke tilhører noen annen stat, kan man heller ikke si at Israel har bemektiget seg et territorium tilhørende en annen stat. Altså ingen anneksjon.

Realitetene er snarere at disse områdene i Judea og Samaria hørte inn under staten Israel ved midnatt natt til den 15. mai 1948.

Israel har så langt frivillig anvendt standardene i den fjerde Geneve-konvensjonen som gjelder for okkuperte områder.

Israel har samtidig understreket at reglene om okkupasjon ikke får anvendelse de jure fordi det rent faktisk og rettslig ikke foreligger noen okkupasjon. Man kan verken okkupere eller annektere sine egne områder.

For øvrig antar jeg at når professor Haugen omtaler stengning av Hormuzstredet, så mener han Tiranstredet.

----------

Ragnar Hatlem er utdannet jurist. Han er forfatter av boken «Palestina - Israels historiske og folkerettslige legitimitet».