| Debatt
Lyngen-konflikten peker på et bredere mønster i Den norske kirke
DYPERE ENN ENKELTSAKER: Hva er det som i praksis oppfattes som problematisk for kirken, og hva er det som ikke er det, spør Per-Arne Isaksen. Bildet er en illustrasjon og viser Totenvika kirke.
Adobe Stock
Lyngen-saken har blitt omtalt som en lokal konflikt mellom en biskop og læstadianske menigheter. Det er en forenkling. I realiteten peker konflikten på et bredere mønster i Den norske kirke – et mønster som de siste ukene også har blitt synlig i helt andre sammenhenger.
Nylig stilte Den norske kirke seg utenfor bønneinitiativet Hele Norge ber. Begrunnelsene var prosessuelle og institusjonelle: spørsmål om forankring, logo og uklarhet. Samtidig har kirken i andre sammenhenger vist stor institusjonell vilje til å delta i markeringer og samarbeid som ikke springer direkte ut av kristen tro, og der kirkens etiske og teologiske ståsted langt fra deles av arrangørene.
Det er viktig å presisere at kirkens henvendelse til ikke-kristelige aktører i seg selv ikke nødvendigvis er problematisk. Innenfor klassisk kristen forståelse kan møte, nærvær og dialog også med miljøer som ikke deler kirkens tro, være både meningsfullt og teologisk begrunnet. Forkynnelse har alltid hatt en ytre bevegelse – mot samfunnet, ikke bare innover i menigheten.
