Like tafatt 20 år etter Rwanda

«Aldri mer», viser seg å være et løfte vi ikke klarer å holde, skriver Dagen på lederplass.

Det er 20 år siden folke­mor­det i Rwan­da rys­tet oss. Dess­ver­re har ikke ver­dens­sam­fun­net klart å sikre seg godt nok mot at slikt skjer igjen.

I løpet av våren 1994 ble 800.000 men­nes­ker drept. Tut­si­er og mo­de­ra­te hu­tu­er ble ofre for et me­to­disk masse­drap, ut­ført av hu­tu-fler­tal­let.

Sys­te­ma­tisk for­skjells­be­hand­ling av de to store folke­grup­pe­ne i Rwan­da er én av for­kla­rin­ge­ne på folke­mor­det. I «Folke­mor­de­nes svar­te bok» som kom nylig kom i ny ut­ga­ve, be­skri­ver uni­ver­si­tets­læ­rer ved Yale, David Simon, hvor­dan ko­loni­myn­dig­he­te­ne frem til midt­en av 1950-åre­ne ga pri­vi­le­gi­er til tut­si­ene, før de se­ne­re be­gyn­te å fa­vo­ri­se­re hu­tu­ene. Etter at Rwan­da ble uav­hen­gig i 1962 ble tut­si­ene sys­te­ma­tisk dis­kri­mi­nert.

Masse­dra­pe­ne be­gyn­te for alvor kvel­den 6. april, da flyet med Rwan­das pre­si­dent ble skutt ned over fly­plas­sen i Ki­ga­li. De neste tre må­ne­de­ne ble lan­det åsted for grense­løs bru­ta­li­tet.

Mo­de­ra­te hu­tu­er ble enten drept eller tvun­get til å bli del­ak­ti­ge i folke­mor­det, mens tut­si­er ble re­gel­rett slak­tet ned. Medie­ne bidro til å fyre opp under over­gre­pe­ne.

Viss­he­ten om at de fles­te over­gri­per­ne til­hør­te krist­ne kirke­sam­funn, er tung å bære. Både hu­tu­er og tut­si­er har i all ho­ved­sak vært ka­to­lik­ker siden ko­loni­ti­den.

Flere ste­der bidro krist­ne le­de­re til dra­pe­ne. Mens kir­ker hadde vært til­flukts­ste­der under tid­li­ge­re volds­ut­brudd mel­lom de to folke­grup­pe­ne, ble de nå noen ste­der rene fel­ler.

I etter­tid er både FNs sik­ker­hets­råd og flere sta­ter, der­iblant USA, kri­ti­sert for pas­si­vi­tet. «Vi svik­tet de 800.000 for­svars­løse men­nes­ke­ne som døde i Rwan­da,» sa da­væ­ren­de ge­ne­ral­sek­re­tær i FN, Kofi Annan i 2004.

Både før og etter har ver­dens­sam­fun­net er­kjent til­sva­ren­de svik. «Aldri mer» sa man etter Ho­lo­caust. Det samme ble sagt etter Pol Pots her­jin­ger i Kam­bod­sja, og folke­mor­de­ne i Dar­fur i det tid­li­ge­re Ju­go­sla­via og på Øst-Ti­mor. «Aldri mer», viser seg å være et løfte vi ikke kla­rer å holde.

Vi ser det nett­opp nå i den Sen­tral­afri­kans­ke re­pub­likk. FNs ge­ne­ral­sek­re­tær Ban Ki-moon ut­tryk­te i hel­gen stor uro og manet par­te­ne til be­sin­nel­se. Drap, lyn­sjin­ger og sek­su­ell vold pågår ustraf­fet. Faren for folke­mord er klart til stede.

Siden Nürn­berg­opp­gjø­ret etter 2. ver­dens­krig har ver­den sett en vok­sen­de be­visst­het om at det er vik­tig å stil­le de ver­ste over­gri­per­ne til an­svar.

Den in­ter­na­sjo­na­le straffe­dom­sto­len for Rwan­da ble opp­ret­tet i denne tra­di­sjo­nen. Det samme ble Den in­ter­na­sjo­na­le straffe­dom­sto­len (ICC) i Haag.

Håpet er at dom­sto­len i til­legg til å sørge for rett­fer­dig­het også kan virke fore­byg­gen­de, ved at ut­sik­te­ne til en frem­ti­dig retts­sak gjør at par­te­ne i en kon­flikt leg­ger bånd på seg.

Men på samme måte som hu­ma­ni­tæ­re in­ter­ven­sjo­ner har sine åpen­ba­re svak­he­ter, kom­mer også ICC til kort.

Da en FN-opp­nevnt komité nylig la frem en rap­port om Nord-Ko­reas for­bry­tel­ser mot men­nes­ke­he­ten, ar­gu­men­ter­te de tungt for at nord­kore­ans­ke le­de­re må svare for sine hand­lin­ger ved ICC.

Pro­ble­met er at en hen­vis­ning til ICC må komme fra FNs sik­ker­hets­råd, der Kina er per­ma­nent med­lem, og Kina av­vis­te for­sla­get tvert. Igjen fikk vi de­mon­strert ver­dens­sam­fun­nets hand­lings­lam­mel­se i møte med de verst for­bry­tel­se­ne.