Liberal teologi i møte med moderne utfordringer

Den moderne kritikken var tidligere rettet mot den teologiske dogmatikk. I vår tid er det den kristne etikken som særlig rammes.

Få vil vi betegne seg selv som «liberal teolog». For liberal teologi assosieres med dekonstruksjon av kirkens lære og Skriftens autoritet. Men den er mer enn det. Den er et forsøk på å legitimere kristentroen i en moderne kulturkontekst? Som teologisk konsept har den vært levende helt til i dag.

Den moderne kritikken var tidligere rettet mot den teologiske dogmatikk. I vår tid er det den kristne etikken som særlig rammes. Det er en slik kritikk den liberale teologi forsøker å komme til rette med.

Verdi var et nøkkelbegrep for den liberale teologi. Dermed rettet man blikket bort fra den ytre virkeligheten og inn mot vår egen bevissthet, mitt eget jeg. For det er jeget som har verdier. Hvilke verdier tenker man på?

For de liberale teologene gjaldt det å verge friheten, det vil respekt for den enkeltes frihet, ikke minst i kirken. Dogmetvang og embetsmakt måtte vekk. Det humane ideal var den frie og myndige personlighet, og det var ved religionen/kristendommen personligheten ble fullgyldig realisert.

Liberal teologi ville vise at personlighetene trengte religionen for å finne forankring og mening med livet. Det var nettopp dette Jesus kunne gi. Han hadde en forbilledlig tro på Gud som en kjærlig Far og levde i selvhengivende kjærlighet. Å leve som han var «Jesu evangelium» til menneskene.

For liberalteologien gav bibeltekstene kunnskap om verdier. Det gjorde dem relevante også i dag, om de ble tolket på egnet måte. I visse tekster fortelles det at Jesus er Guds Sønn. Moderne mennesker tror knapt på gud. At Gud Fader skulle ha en Sønn, reflekterer bare at kristentroen er opphengt i et antikvert virkelighetssyn. Liberal teologi vil frigjøre troen fra et slikt virkelighetssyn.

For om teksten om Guds Sønn ikke samsvarer med den «objektive virkelighet», så har den likevel betydning. Den viser at de som laget den, ville uttrykke en overveldende verdidom om Jesus. I et antikvert mytologisk språk forteller de hvor ufattelig høyt de satte ham. For hva kan være høyere enn «Guds Sønn»?

Men Jesus er ikke Guds sønn. Det ordene forteller, er hva han betyr for oss. Også i vår tid kan man bruke et slikt mytologisk-symbolsk uttrykk» når vi vil bekjenne vår tro på Jesus, mener den liberale teologi.

Moderne mennesker tror knapt på gud. At Gud Fader skulle ha en Sønn, reflekterer bare at kristentroen er opphengt i et antikvert virkelighetssyn.

I dag møter vi en seksuell praksis og en oppfatning av seksualitet som bryter med det tradisjonelle kristne syn på samliv mellom kjønnene. Det forutsettes at det fins mange kjønn. Hetero- og homoseksualitet er varianter blant flere mulige. Mennesker som vil leve ut andre varianter enn den heteroseksuelle, må ha frihet og rett til å gjøre det. Samfunnet skal være tolerant overfor dette mangfold og se «verdien» i det. Og staten skal beskytte de seksuelle minoriteter for å sikre mangfoldet.

Hvordan møter en liberal teologi denne utfordring? Ut fra sitt frihetsideal stiller den seg positiv til fri utfoldelse av seksualiteten. At overleverte bibelske normer, skulle hindre en slik frihet, blir avvist.

For de har sin opprinnelse i et gammelt ørkensamfunn i Midtøsten. For oss i dag er de både fremmede og antikverte. De er også farlige etisk sett, siden de kan brukes til å hindre mennesker i å få oppleve individuell lykke ved sin seksualitet. Krav til seksuell uttrykksform må ikke hindre den seksuelle lykkefølelsen.

Også den liberale teologiens vekt på den kristelige personlighet blir viktig i møte med den moderne frie seksualiteten. For seksualiteten bør ikke synke ned til å bli «dyrisk», styrt bare av drifter og instinkt og på den måten bli uten grenser. Det kan gjøre seksualiteten undertrykkende. Den må tvert imot fylles med kristelige verdier som bl.a. kjærlighet og trofasthet.

Dette liberale verdiperspektiv legges også til grunn for tolkningen av apostelen Paulus` vurdering av homofil praksis (Rom 1,26f.). Det er homoseksualitet praktisert uten verdier han da fordømmer. Det er den tøylesløse seksualitet han vil til livs. Men nå er det ikke fravær av etiske personligheter med verdier apostelen er opptatt av, men seksuelle handlinger («bruk») i strid med naturen. Det viser at han har et helt annet virkelighetssyn enn liberalismens.

For den liberale teologi er bruk av tvang for fremme etiske formål moralsk undervektig. Derfor kan ikke homofile som vil leve ut sin seksualitet, bli tvunget av kirken til å leve i monogame «ekteskap».

Det etiske verdiperspektiv må ivaretas på annen måte, og det vil si ved utvikling av den etiske personlighet som er tror på verdier som kjærlighet og troskap mot den eller de man lever sammen med. Dette er et generelt verdikrav. Alle enten det er hetero- eller homofile bør være etiske personligheter fylt av de samme verdier. Det vil man begrunne ut fra arvesynden, idet man slår fast at vi alle lever under arvesynden, og alle synder vi også seksuelt.

Ut fra en slik vinkel er det ingen forskjell på å leve hetero- eller homoseksuelt. Begge livsformer er underlagt arvesyndens virkninger. En slik etisk demokratisering, som ikke er helt uvanlig, svikter på et viktig punkt. Man forutsetter at syndefall og arvesynd opphever eller totalt ødelegger det gudskapte gode og blokkerer dermed at det gis seksuelt samliv i samsvar med Skaperens vilje.

Grunnfeilen ved bruk av liberal teologi på det etiske feltet er at man godtar liberalismens antropologi og virkelighetsoppfatning, det vil si dens frihets- og lykkeideologi. Det åpner for at kjønnsmangfold inngår i det genuint humane, følgelig legitimeres mangfoldig seksuell praksis.

Men dette er ingen empirisk dekkende oppfatning av virkeligheten. Man må plassere menneskets kjønn «mellom ørene», altså i den menneskelige bevissthet, for få det til. Men kjønn og seksualitet er ikke avgrenset til åndelige bevissthetsfunksjoner. Kjønn er tvert imot en kroppslig virkelighet og en kroppsfunksjon. Denne kroppsfunksjonen er satt inn i en struktur, bestemt av kjønnspolariteten mellom mann og kvinne. Kjønnspolariteten tjener menneskeartens videre liv. Det kan bare skje ved at to av ulike kjønn, mann og kvinne, lever sammen seksuelt, at de blir til ett i én kropp (1 Mos 2, 24).

Liberalismen vil ved sitt frihets- og lykkeideal bryte opp den naturgitte realitet: mann-kvinne-barn, som er den virkelighet seksualiteten inngår i. Det frie jeg avgrenser seg mot denne realitet fordi man mener det kan komplisere og ødelegge erfaring av lykke.

Det er denne naturgitte virkelighet Skriften bevitner, og den lærer oss at det er en gitt gudskapt virkelighet. Jesus belæring i Matt 19, 3ff. er for oss kristne helt grunnleggende: I begynnelsen, da alt begynte ved Guds skaperhandling, ordnet han virkeligheten ved å skape mann og kvinne og forene dem i seksualiteten. Denne begynnelse forandres ikke. Den er gitt for skaperverket inntil enden av den nærværende tidsalder.

Både utroskap, sviktende fellesskap mellom de to og homoseksuell praksis ødelegger den orden Gud har gitt ved skapelsen.

Denne antropologiske virkeligheten er ikke etisk nøytral slik at vi fritt og etter behov kan plukke biter av den og kalle dem «kristelige verdier». Nei denne strukturen har et formål som Gud har lagt ned i den: Mann og kvinne skal forenes i ett fellesskap, som skal være fritt og selvstendig i forhold til andre grunnrelasjoner ikke minst de biologiske (far og mor).

Her er et biososialt etisk formål, som konkretiseres naturrettslig ved ekteskapet. Det blir beskyttet ved Guds bud, som skal verne den seksuelle struktur mot ødeleggende angrep utenfra (hor og utroskap). Og den sikres mot indre oppløsning ved avvisning av homofil eller annen skapelsesfremmed seksuell praksis.

Både utroskap, sviktende fellesskap mellom de to og homoseksuell praksis ødelegger den orden Gud har gitt ved skapelsen. Valget er enkelt enten vil man leve i denne orden eller fravike og motarbeide den.