Et nasjonalhjem for jødene

Terroren i Paris var ikke bare et angrep mot vår ytringsfrihet, men også på Europas jøder.

Grytidlig tirsdag morgen, mens det fortsatt er mørkt, treffer landingshjulene til et El Al-fly rullebanen på Ben Gurion utenfor Tel Aviv. En dagligdags hendelse på Israels travle hovedflyplass.

Men El Al-flight LY 326 fra Paris til Tel Aviv er ikke en flytur som alle andre. Det er en historisk flight. En symboltung flight. Og fremfor alt, en sorgens flight.

Inne i det hvite og lyseblå flyets buk befinner det seg fire godt polstrede kister. De inneholder levningene til Yoav Hattab, Philippe Braham, Yohan Cohen og François-Michel Saada. Fire franske jøder som forrige fredag gikk til sin koscherbutikk øst i Paris for å gjøre innkjøp til det forestående sabbatsmåltidet.

Jødenes ukentlige høytid er bare timer unna. De gleder seg sikkert til å tilbringe den sammen med venner og familie.

Men disse fire skulle aldri få feire sabbat igjen hos sine kjære. Inn i koscherbutikken stormer plutselig den tungt bevæpnede islamske terroristen Amedy Coulibaly. Han tilhører samme terrorcelle som to dager tidligere slo til mot det franske satirebladet Charlie Hebdo, et angrep som krevde tolv menneskeliv. Når denne nye gisselaksjonen er over, ligger de fire jødene tilbake på gulvet. Brutalt myrdet.

Blodbadet i Paris har satt sinn i kok over hele verden. Naturlig nok. Men i den terrordebatten vi nå står midt oppe i, er det viktig å huske at dette ikke bare var et anslag mot ytringsfriheten. Det var i høyeste grad også et antisemittisk angrep.

Den islamske terrorens mål i Europa kan variere. Noen ganger angriper de kommunikasjonsmidler, som i storaksjonene i London og Madrid. Andre ganger kan det være soldater eller politifolk som blir drept i enkeltaksjoner, slik vi har vært vitne til både i Storbritannias og Frankrikes hovedsteder. Eller det kan det kan dreie seg om angrep mot symboler på den friheten vi lever under i den vestlige verden, slik vi opplevde nå i forrige uke.

Men selv om de islamistiske massemordernes strategi kan endre seg fra aksjon til aksjon, er det alltid en type mål som konstant befinner seg på toppen av terrorlisten. De jødiske.

Det kan være synagoger, institusjoner, ambassader eller enkeltpersoner. Det viktige for de muslimske ekstremistene er å få ødelegge jødisk liv og eiendom.

Frankrike er det landet i Europa med flest slike islamistiske terrorangrep mot jøder. Men vi har sett fenomenet også her hjemme hos oss. Islamisten Arfan Bhatti, som nå igjen er tilbake på norsk jord, ble dømt for medvirkning til angrepet mot synagogen i Oslo høsten 2006. Da så vi bilder vi ikke har sett her i Norge siden krigen. Et jødisk gudshus med kulehull fra et automatvåpen.

Familiene til de drepte i det jødiske supermarkedet i Paris ville at deres kjære skulle bli begravd i Israel. Det ønsket ble selvfølgelig innvilget av statsminister Benjamin Netanyahu. Men den israelske regjeringssjefen gikk enda lengre.

I et følelsesladet budskap henvendte han seg direkte til alle jøder i Frankrike og Europa og sa: «Israel er ikke bare stedet dere er vendt mot når dere ber. Den israelske staten er deres hjem.»

Dette er sterke og viktige ord. Ord som for min del enda en gang har ført til refleksjon over den historiske oppgaven som staten Israel har. Å være et nasjonalhjem for det jødiske folk.

Jødehatets skyer er dessverre igjen i ferd med å mørkne over Europa. Men en ting er helt fundamentalt annerledes i dag. Denne gangen har jødene et tilfluktssted å ty til mot antisemittismens gift i Europa.

De har sin egen stat.