LEDER: Død, hvor er din brodd?
Livet er en gave fra Gud. Vi glemmer ofte hvor mye fint og verdifullt vi får oppleve uten å ha gjort oss fortjent til det.
Årets Fritt Ord-pris tilsosialmedisiner Per Fugelli er en nyttig påminnelse til troende kristne. Ikke minst gjelder det dem som har lederansvar. Døden kan ikke ties i hjel. Tvert imot må vi snakke sant og åpent om den. Uten bevisstheten om at vi skal dø, får vi fort feil perspektiv på dagene og årene våre.
Menneskets naturlige ønske er å leve. Livet er en gave fra Gud. Vi glemmer ofte hvor mye fint og verdifullt vi får oppleve uten å ha gjort oss fortjent til det. Familie, venner, helse, mat, klær, meningsfullt arbeid og kultur- og naturopplevelser - alt dette gjør livet rikt liv og gir grunn til å takke.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Samtidig erfarer vi at livet er skjørt. I syndefallets verden er godene ulikt fordelt. Selv den som har fått mye, har fått det til låns. Plutselig kan det og de som betyr mest for oss, bli revet bort. En dag vil vi uansett måtte forlate alt og alle.
Fugellis beskrivelse av døden som et tabu, er treffende. Vi lever i en kultur som er blitt svært kortsynt. Øyeblikkets bekreftelse og tilfredsstillelse har førsteprioritet. Faren er at denne tankegangen også preger kristne både som individer og fellesskap. Når vi blir bundet til det som er her og nå, glemmer vi lett at dette er midlertidig og forgjengelig.
For oss som lever på toppen av verden, er det også fristende å skyve unna tanken på at vi skal dø og møte Gud. Jesu ord om at den som har fått mye, skal det ventes mye av, blir nærgående og nesten ubehagelige.
Bibelen er klar på at døden ikke er det siste. Hebreerbrevets forfatter minner oss om at «alle mennesker må dø en gang og siden komme for dommen». Døden er alvorlig fordi den setter en grense for når vi kan gjøre opp med Gud og mennesker. Skal vi søke forsoning og tilgivelse, må vi gjøre det mens vi lever.
Håpet i møte med døden er ikke knyttet til hva vi har oppnådd eller utrettet i livet, men til at vi har festet lit til at Jesus har betalt for syndene våre gjennom sin død på korset og stått opp igjen for at vi skal leve med ham. Dette er det eneste som gir sant lys i møte med dødens mørke.
Vi lever i en stadig kamp for å bli bevart i denne troen. I det lille skriftet «Om det å forberede seg på å dø» anbefalte Martin Luther at man gjennom livet forbereder seg på dødsstunden. I møte med døden oppfordret han derimot til å «betrakte døden gjennom livet, synden gjennom nåden og helvetet gjennom himmelen».
Han sammenlikner døden med en fødsel. «Når en kvinne føder, er hun redd. Men når det hele er over, tenker hun aldri mer på angsten, siden et menneske nå er født fra henne og inn i verden. Slik må man også i døden verge seg mot angsten og vite at der etterpå vil være større plass og glede».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvilke følelser vi har i møte med døden, varierer mennesker imellom. Ingen av oss vet hvordan vi vil oppleve dødsprosessen før vi er der. Får vi være trygge, kan vi takke Gud for det. Er vi engstelige, kan vi være hos Gud også med det som skremmer oss. Det er uansett ikke våre egne følelser som avgjør om vi har grunn til å dø i fred eller ikke. Har vi troen på Jesus som frelser, har vi all grunn til å si som Paulus i 1. Korinterbrev 15:
«Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier? Døden brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»
