Lavterskel
Jeg snublet forleden over et ord jeg nok har sett, men ikke brukt. En venn anvendte det i en samtale om menighet: Lavterskel.
Test «lavterskel» sammen med kirke eller menighet: resultatet er nesten overveldende.
I så å si alle tilfellene handler det om å gjøre terskelen inn i kirken lav – ikke den fysiske terskelen inn i bygningen, men oftest inn i fellesskapet, menigheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det ekstreme eksemplet er Åpen folkekirke – «En kirke uten terskel». Som om det skulle være mulig!
Det er da mange troende mennesker som vil bli hjemløse om Åpen folkekirke får forme kirken – terskelen blir for høy!
Men mange menigheter og forsamlinger som averterer med lavterskeltilbud, er tydelig interessert i å inkludere så mange som mulig i et godt kristent fellesskap hvor de kan komme til tro på Jesus.
Vi må bygge ned terskelen så mange får lyst til å komme inn. Enten en bruker moteordet eller ikke; dette er antakeligvis det som preger mange av de menighetene som opplever at mennesker blir omvendt.
Det er interessant. For den underliggende tankegangen ser ut til å være at siden «troen kommer av forkynnelsen», og forkynnelsen skjer i kirke eller bedehus eller annen samling, så må vi få de ikke-kristne inn der – så kan det kanskje skje!
En effektiv menighet må ha lave terskler inn, enten vi får det til eller ikke.
Jeg gleder meg hver gang noen forteller om mennesker som kommer til tro på Jesus. Men midt i takken må vi tillate oss å undres på om alt om terskler dermed er sagt.
Lukas forteller om en tid i menighetens liv der «stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lav terskel? Nei, skyhøy! «Ingen andre våget å slå seg sammen med dem, men folket satte dem høyt.»
For å sette det på spissen: Folk flest våget ikke å gå i «kirken» (kirkehus eller bedehus fantes for øvrig ikke) eller på gudstjeneste eller på vekkelsesmøter. Men mange ble frelst.
Hvordan? Svaret antydes gang på gang. «Folket satte dem (de kristne) høyt» – for selv om folket ikke gikk på møter, møtte de kristne overalt i samfunnet.
Motstanderne anklaget de troende og sa: «Nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem.» Ja, nettopp. Ikke med innfløkte program, men med reell kontakt med ekte hverdagsmennesker.
Det var det min samtalepartner hadde fått øye på: Menigheten skulle ha høy terskel i inngangen, men en lavterskel i utgangen!
Veien fra samlingen til hverdagen var kort og rask.
