Landløftet for Israel er ikke apostolisk

I år feirer vi 1700-årsjubileum for Den nikenske trosbekjennelsen. Den er den mest utbredte og brukte av de kristne trosbekjennelsene. Slike jubileer gir oss en grunn til å tenke igjennom hva som er klassisk kristendom, for det er vel det som er uttrykt i disse gamle trosbekjennelsene som har vist slitestyrke gjennom historien.

I Nikenum bekjennes at kirken er én, hellig, allmenn (dvs. katolsk) og apostolisk. Dette regnes som de fire klassiske kjennetegnene ved kirken.

Vi bekjenner at kirken er apostolisk. Det betyr noe mer substansielt enn å påberope seg en formell apostolisk suksesjon slik Romerkirken gjør. Det handler om at kristendom er i sin kjerne evangeliet slik som vi møter det i Det nye testamente, som nettopp er den skriftlige fikseringen av den apostoliske tradisjonen. Men vi kan gå lenger. Det som vil kalle seg kristendom må hente sin læremessige legitimering i NT. Og NT vil utgjøre en kritisk instans overfor all tradisjon som vil kalle seg kristendom. Kristendom er fundamentert på Kristus og apostlene (1. Kor 3,11; Ef 2,20).