Læstadianerne er den siste undulaten i Den norske kirkes gruvesjakt

Den åpne og inkluderende norske kirke har dessverre utviklet seg til å bli et stadig trangere rom. Det er ikke få bevegelser den har støtt fra seg de siste 30 årene for å tilpasse seg sekulære samfunnsnormer som historisk og økumenisk er på kollisjonskurs med apostolisk tro og lære.

At dette i det lange løp er en dødens vei for et trossamfunn synes i altfor liten grad å bekymre dens ledelse.

Jeg hadde mindre problemer med den liberale norske kirke. Den vi hadde for 30 år siden. Det var en kirke som vel hadde bekjennelsesmessige utfordringer, men den rommet i det minste et internt mangfold, i god liberal ånd. Det ga Den norske kirke en annen indre dynamikk og drivkraft.

Nå kapsler den seg inn i sektens trange meningskorridor, der tiden for å støte ut en av sine eldste vekkelsestradisjoner står for døren. Læstadianerne er den siste undulaten i Den norske kirkes gruvesjakt.

Den norske kirke har historisk vært den kirken de fleste læstadianere har tilhørt. Lars Levi Laestadius startet ikke et nytt kirkesamfunn, men en vekkelsesbevegelse innenfor den lutherske folkekirken.

I Norge har læstadianske menigheter derfor i stor grad vært en integrert del av Den norske kirke, særlig i Nord-Norge.

På den bakgrunnen vil jeg argumentere for at Den norske kirke har et særlig ansvar for å ivareta denne delen av sin egen historie og kulturarv. Det handler om alt fra å bevare kunnskap om læstadiansk tradisjon, legge til rette for gudstjenesteliv og forkynnelse der det er ønsket, anerkjenne bevegelsens betydning for samisk, kvensk og nordnorsk kirkeliv, og føre dialog med læstadianske miljøer om deres plass i kirken.

Jeg vet at læstadianismen ikke er én samlet bevegelse. Det finnes flere retninger med ulikt forhold til Den norske kirke. Noen står fortsatt nært kirken, mens andre har utviklet et mer selvstendig eller kritisk forhold. Men noen har forblitt i Den norske kirke, fordi det er der de har sine røtter.

Som historisk og kirkelig resonnement er det etter min mening godt grunnlag for å hevde at læstadianismen utgjør en viktig del av Den norske kirkes kulturarv, og at kirken derfor har et særlig ansvar for å ivareta denne arven.

Biskopen i Nord-Hålogaland er mer opptatt av å vise regnbuestrømpene sine, til fryd for sine bispekolleger. Mens læstadianerne, de får en lukket dør hos biskopen. Hvorfor er det ingen i Den norske kirke som reiser seg mot denne uretten?