Kvinnene som ble oppstandelsesvitner

På påskedag er det budskapet om Jesu oppstandelse fra de døde som er høytidsdagens glade budskap. Mye gammel prekentradisjon gir prekenen på denne dagen et proklamerende preg. Ikke minst står det proklamerte budskapet sterk i Østkirkene. Der spiller det gjentatte ropet om at «Herren er sannelig oppstanden!» en sentral og inntrykksfull liturgisk rolle.

På den andre siden fotograferer oppstandelses-tekstene selv bilde av en litt mer fremadskridende erkjennelsesprosess. Oppstandelsesvitnene erkjenner bare litt etter litt at graven er tom, fordi Jesus er blitt reist opp fra de døde. Det gir oss grunnlag for å tenke at påskedagsforkynnelsen også kan ha et oppstandelsesapologetisk sikte. De som prøver å motbevise oppstandelsesbudskapet, støter som kjent regelmessig på enorme tankeproblemer.

Den gradvise erkjennelsestypen går for så vidt igjen hos alle de fire evangelistene. Men den er i høy grad tydelig hos Lukas.

Alle de fire evangelistene stemmer også overens i budskapets hovedpunkter: At Jesu oppstandelse var skjedd grytidlig søndag morgen, at kvinner kom for å fullføre Jesu avbrutte begravelse, at de ble de første oppstandelsesvitnene, at graven var og ble tom, og at engler bevitnet Jesu oppstandelse overfor de menneskelige aktørene.

I Lukasevangeliet er det ikke noe markert avsnitt mellom gravferdsberetningen i slutten av kapittel 23 og oppstandelsesberetningen i begynnelsen av kapittel 24. Siden kvinnene allerede er blitt nevnt, introduserer ikke Lukas dem på nytt, en gang. Sitat:

1 Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de (= kvinnene) til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand.

På grunnspråket er det er en partisippform i grammatisk hunkjønn som her viser oss at det er kvinner Lukas forteller om.

Allerede i Luk 8,1–3 har Lukas presentert disse kvinnene ved navn, og like etter vår tekst (se Luk 24,10) gjentar Lukas navnene: Maria (fra Magdala), Maria (Jakobs mor), Johanna (gift med Herodes-embetsmannen Kusa), Susanna, og «mange andre», inkludert Jesu mor og Jesu søsken, med flere (sml. Apg 1,14f).

Like foran vår tekst har Lukas (i 23,49 og 23,55) informert oss om at de galileiske kvinnene fra Jesu reisefølge fulgte med på hele korsfestelsen langfredag og slo følge med Josef fra Arimatea under den hastige og provisoriske begravelsen. Forklaringen er utvilsomt at begravelsesarbeid for jøder var regnet som en kvinneoppgave. Etter solnedgang sabbatskvelden hadde kvinnene derfor klargjort en blanding av urteekstrakter og olje som de skulle balsamere Jesu døde legeme med.

«Første dag i uken» er GTs navn på vår søndag (se 1. Mos 1,5). Og tidlig denne søndagsmorgenen dro altså kvinnene tilbake til graven med begravelsesutstyret sitt. Lukas fortsetter:

2 Men de fant steinen rullet fra graven.

3 Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme.

4 Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto det to menn hos dem, kledd i skinnende klær.

Hos Matteus får vi flere detaljer om stenen foran gravåpningen, men Lukas velger den siden av saken bort. Derimot foregriper Lukas oppstandelsesbudskapet ved å bruke betegnelsen «Herren Jesus». Det impliserer enhet mellom Jesus og Gud Fader.

Lukas følger straks opp denne tråden ved å fortelle om de to «mennene» (= englene, se Luk 24,23) som brått sto der hos kvinnene. Lyset som skinte fra klærne deres, er utvilsomt gjenskinn av Guds eget himmelske herlighetslys (sml. 2. Mos 34,29). Derfor er kvinnenes forferdelse ikke overraskende.

Lukas fortsetter slik:

5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

6a Han er ikke her, han er blitt reist opp!

6b Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea,

7 da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen.

I disse tre versene møter vi tre høydepunkter i Lukas-utgaven av oppstandelsesbudskapet.

Første høydepunkt er en mild korreks til kvinnene mot å «søke den levende blant de døde». Engelen gjør her bruk av ekko fra Jesu egne ord i en stridssamtale med noen saduserere. De nektet som kjent å tro på de dødes oppstandelse. Men Jesus sa til dem: «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes» (Luk 20,38). På analogt vis bør både kvinnene og vi nå tenke på Jesus, ikke som en som er død, men som en som er levende.

Andre høydepunkt er selve ordlyden i englenes oppstandelses-proklamasjon: «Han er ikke her, han er blitt reist opp.» Engelen gjør her bruk av såkalt «himmelsk» passiv: Jesus «er blitt» reist opp. Passiv-former forutsetter logisk subjekter. Og i såkalt «himmelsk» passiv er det alltid Gud Fader som er det handlende logiske subjektet. Med andre ord sier engelen her at det er Gud Fader som har vekket Jesus opp fra de døde.

Høydepunkt nummer tre fyller halvannet vers i vers 6b–7 og inneholder de to englenes påminnelse om Jesu egne oppstandelsesforutsigelser lenger framme i Lukasevangeliet. Du finner disse forutsigelsene her: Luk 9,22, 9,44, 17,25, 18,32ff. Leon Morris og Joel B. Green sammenligner detaljer i vers 6b–7 med disse tidligere tekstene og fremholder at englenes ord rommer tydelige ekko fra Jesu egne oppstandelsesforutsigelser.

Så kommer vi til et lite, men viktig vers, sitat:

8 Da mintes de ordene hans.

I dette verset forteller Lukas at kvinnene i vår tekst nå ble bevisstgjort på sin egen hukommelse. De husket igjen Jesu egne oppstandelsesforutsigelser fra den gangen de selv hørte Jesus fremsi dem. Og med det hukommelsesarbeidet som middel fikk Jesu ord nå skape oppstandelsestro i hjertene deres.

Med andre ord: Her betoner Lukas bibelordets enorme betydning som trosskapende ord.

Og veien fra oppstandelsestro til tjeneste som oppstandelsesvitner blir deretter kort. Det viser Lukas oss i påskedagstekstens sluttvers, sitat:

9 Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og til alle de andre.