Kunnskap, tillit og frelse – en luthersk avklaring

I luthersk teologi knyttes frelsen til «tro på Kristus og hans frelsesverk». Samtidig blir det anført at frelsen ikke forutsetter omfattende kunnskap om innholdet i Bibelen. Dette kan fremstå som et tilsynelatende paradoks. Spørsmålet er hvordan tro kan ha et bestemt innhold uten at dette innholdet blir et kunnskapskrav som i praksis gjør frelsen avhengig av intellektuell innsikt. En teologisk fremstilling må derfor avklare forholdet mellom kunnskap, tro og frelse slik dette faktisk forstås i den lutherske tradisjonen.

Utgangspunktet for luthersk teologi er at frelse er Guds verk alene. Mennesket blir rettferdiggjort av nåde, for Kristi skyld, ved tro. Dette innebærer at ingenting i mennesket, verken moralske gjerninger, religiøse handlinger eller intellektuelle prestasjoner, kan være årsak til frelsen. Troen er ikke en menneskelig prestasjon, men et middel hvorved frelsen mottas. Allerede her avvises tanken om at bestemte mengder kunnskap kan virke som inngangsbillett til frelse, fordi kunnskap da ville få karakter av et vilkår mennesket selv må oppfylle.

Samtidig er det uomtvistelig at troen ikke kan være helt innholdsløs. Man kan ikke tro uten at det er noe man tror på. Luthersk teologi anerkjenner derfor at troen har et objekt, nemlig Kristus slik han gis i evangeliet. Dette innebærer et minimum av innhold. Gud har handlet til frelse for syndere gjennom Jesus Kristus, og dette gjelder den troende selv. Dette innholdet er reelt og uunnværlig, men det er ikke identisk med full bibelsk eller dogmatisk forståelse av hvem Kristus er eller hvordan frelsen teologisk forklares.