| Andakt

NÅDE: Jeg har utallige ganger kjent den tynne himmelen, det underlige nærværet, den nære nåden. Den unike muligheten til å samles avsides, skriver Sverre H. Skilbreid.

Kummerlig køye og tynn himmel

Publisert

En kummerlig underkøye, hvor en konfirmant en gang har skrevet noe frekt i plankene over. Der ligger en pappa, litt utilpass. Han måtte bli med på barneleiren. 

Hun ble med på alfaweekenden bare fordi hun hadde vært med hittil. Og det var jo greie folk. Eller: Stabstur må jo til. Men menighetsarbeideren er bare kjempesliten og lurer på hva han gjør i staben i det hele tatt.

En urolig fjortis, kroppen og magen har stått i spinn siste halve året. Plutselig ligger luggen og resten av kroppen der i den gamle røde soveposen noen fant hjemme.

Hva om det blir kveld, og de alle våkner dagen etter i hvert sitt ukenummer av høstsemesteret og tenker som Jakob: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» 1. Mos 28,16

Som menneske, bibelskolelærer og menighetsarbeider har jeg utallige ganger kjent den tynne himmelen, det underlige nærværet, den nære nåden. Den unike muligheten til å samles avsides. Høyt på fjellet, langt ut i skjærgården, dypt i skogen.

Jakob var på flukt fra broren sin. Først på hjemturen fikk han den avgjørende kampen med Gud, og vant ved å tape. Men også da trengte han et sted å slå leir. Kanskje du vil stoppe opp ved det som brant seg fast en gang du var på et kristent leirsted.

Det er skjørt med mange av disse stedene. Videre drift kan være usikker. Mange som bærer ansvaret, kan bli slitne og trenger oppmuntring. La oss slå ring om dem.

Powered by Labrador CMS