For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold vi publiserer

☀️ 1 krone for 1 måned Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

| I fokus

Kulturkamp

CAMPUS: Utahs guvernør Spencer Cox (i midten) ber sammen med studenter ved Utah Valley University onsdag 17. september 2025 i Orem, Utah, under den første dagen tilbake på campus etter at den konservative aktivisten Charlie Kirk ble skutt og drept på campus 10. september.
Publisert Sist oppdatert

Temaet kulturkamp har fylt alle kanalar siste vekene. Særleg aktuelt vart det etter mordet på Charlie Kirk. Både Kirk og kulturkampen har blitt utskjelt som farleg høgreekstremisme.

Charlie Kirk døydde som offer for si kristne tru og sitt samfunnsengasjement. Han har elegant og uredd løfta fram viktige kristne sanningar, rett nok innhylla i amerikansk politisk ideologi som vi ikkje treng å hente heim.

Dette er ikkje eit innlegg om Charlie Kirk eller mordet, men ein refleks av det inn i vår kulturkontekst. Det har undra meg lenge at sentrale kristne kommentatorar har skandalisert fenomenet ‘kulturkamp/-krig’. Kva anna er det apostelen skildrar når han skriv om vondskapens åndehær i himmelrommet som er mykje farlegare enn dei som står oss etter livet fysisk? Dei kjempar imot oss med åndelege våpen, og berre slik kan vi møte dei. Der står kulturkampen også i vår generasjon.

Powered by Labrador CMS