SEND INN INNLEGG
OVERBEVIST: Jeg tror heller ik
...
OVERBEVIST: Jeg tror heller ikke det er tvil om at mange av tilhengerne av den nye samlivsetikken er genuint overbevist om ektheten og holdbarheten av sine egne standpunkt; de mener rom for seriemonogami og samkjønnet ekteskap er av det gode, og derfor noe kirken bør fremme, skriver Knut Alfsvåg. Bildet er fra årets kirkemøte. Foto: Astrid Dalehaug Norheim
Kan kirken endre sin samlivsetikk?
Del
Manglende vilje til å ta motstandernes innvendinger på alvor og gi dem en saklig imøtegåelse kan da vanskelig forstås som uttrykk for annet enn at en betrakter dem som uvesentlige.

Kirken holder seg med en ganske ambisiøs og omfattende trosbekjennelse som dens representanter forutsettes å stå sammen om. Hvorfor er det da så vanskelig å samles om samlivsetikken?

Tradisjonell kristen samlivsetikk er forholdsvis enkel. Den hevder at ekteskap inngås ved et frivillig og forpliktende løfte mellom én mann og én kvinne. Det løftet innebærer at de to vil holde sammen livet ut, og i fellesskap ta ansvar for de barn som antas å bli til som følge av den relasjonen som dermed etableres. I alt vesentlig er dette noe alle kristne kirker alltid har stått sammen om, selv om en har noe ulik praksis når det gjelder spørsmålet om hvordan en bør forholde seg til ekteskapsoppløsning og eventuelt inngåelse av nytt ekteskap. At ekteskapet som et livslangt fellesskap mellom én mann og én kvinne i prinsippet er å forstå som den eksklusive ramme om seksualliv og fruktbarhet, har det imidlertid vært enighet om.

I økende grad har denne forståelsen kommet under press, noe som viser seg gjennom en større toleranse både for ekteskapsoppløsning, eventuelt med ny ekteskapsinngåelse (såkalt seriemonogami), seksuelt samliv mellom dem som ikke er gift, og bruk av teknologi som løser forplantningen fra det seksuelle samliv, noe som også åpner muligheten for å hente inn sæd (eller egg) fra en tredje person. Fra og med 2009 har det i Norge også vært mulig for to personer av samme kjønn å inngå ekteskap.

Dette reiser selvsagt spørsmålet om hvordan kirkene bør forholde seg til denne endringsprosessen. Til tross for økumeniske samtaler som på mange måter har ført de ulike kirker nærmere sammen, har de her likevel valgt ulike strategier. Den romersk-katolske kirke, de ortodokse kirker og kirkene i sør har i alt vesentlig fastholdt det jeg her har beskrevet som den tradisjonelle kristne samlivsetikk, mens utviklingen har fanget de protestantiske kirkene i Vesten i en debatt de til nå ikke har funnet gode og samlende løsninger på. Både skilsmisse og gjengifte, bruk av kunstig reproduksjonsteknologi og ekteskap mellom samkjønnede representerer derfor i disse sammenhenger uavklarte spørsmål.

Mest intens har debatten de siste 20 årene vært når det gjelder spørsmålet om samkjønnet samliv, en debatt som etter 2009 er blitt skjerpet til en diskusjon om samkjønnet ekteskap. Det er særlig tre argumenter som er blitt framført til forsvar for en nyorientering av samlivsetikken.

1) Målsettingen for kristen etikk er å frigjøre til kjærlighet og positive livsopplevelser. Den kan derfor ikke avvise samlivsformer (seriemonogami, samkjønnet samliv) som av partene selv oppleves berikende.

2) Kristen etikk bygger på tanken om et innholdsmessig samsvar mellom de kristne moralbud og den allmenne moralerkjennelse. Kirken kan derfor ikke stille seg i motsetning til en samlivsetikk som har bred oppslutning i samfunnet.

3) De konkrete bibelske bud må forstås i lys av nestekjærlighetstanken som et overordnet prinsipp. Normer som fungerer undertrykkende må derfor alltid nytolkes, slik at en kan sikre at den kristne etikk fremmer likeverd og hindrer undertrykkelse og diskriminering.

Det er utvilsomt vesentlige momenter det her pekes på. Når alle likevel ikke er blitt overbevist, henger det sammen med følgende motargumenter:

1) Den tradisjonelle samlivsetikken er begrunnet i klare og presise utsagn fra Jesus og apostlene. Innebærer en nyorientering av samlivsetikken dermed at en setter sin egen autoritet opp mot Jesus og apostlene?

2) Kristen teologi er tradisjonelt blitt utformet som refleksjon og meditasjon over de relevante bibeltekster. Innebærer den nye samlivsetikken at en har så stor tiltro til sine egne teologiske prinsipper at en dispenserer fra kravet om teologi som meditasjon over bibeltekst?

3) Bibelmeditasjonen forankrer forståelsen av det gode liv som utfoldelse av guddommelig kjærlighet gjennom delaktighet i Kristus. Når den alternative samlivsetikken reduserer forbindelsen mellom Bibelen og livet til abstrakte prinsipper, makter den da å ivareta denne visjonen?

4) I kristen tenkning har en tradisjonelt lagt stor vekt på kontinuiteten i overleveringen av det kristne budskap, blant annet fordi Jesus har lovet å bevare sin kirke fra grunnleggende villfarelser. Blir denne kontinuiteten godt nok ivaretatt om en nøyer seg med å knytte den til nestekjærlighetstanken alene, mens alle konkretiseringer er betinget av konteksten?

5) Den kristne kirke ble til som en motkulturell minoritetsbevegelse i klar opposisjon til allmennmoralen, ikke minst når det gjaldt samlivsetikken. Når en krever samsvar mellom kristen etikk og det allment aksepterte, tenker en ikke da ut fra en folkekirkeideologi som både er nokså fjern fra de kristne grunnlagsdokumenter, og som også har begrenset aktualitet i dagens pluralistiske samfunn?

Det er på denne måten lett å se at uenigheten i samlivsetikken skyldes at en gir ulike svar på svært sentrale og viktige spørsmål. Likevel har det vært vanskelig å få til en skikkelig og informert debatt om disse tingene; den har hatt vondt for å komme ut over forsikringer av egen fortreffelighet. Kritiske spørsmål til forutsetningene for den alternative samlivsetikken blir derfor sjelden besvart.

En mulig grunn til det kunne være at samlivsetikk-debatten egentlig ikke dreier seg om samlivsetikk; det underliggende spørsmålet er heller spørsmålet om folkekirkens framtid i en tid med økende religiøs pluralisme. Den nye samlivsetikken må da forstås primært som et forsøk på bevare enheten mellom kirke og folk på en måte som lar kirken ta de folkekirkelige privilegier med seg inn i en tid hvor de opprinnelige forutsetningene ikke lenger er til stede. En slik fortolkning av den alternative samlivsetikken som en maktpolitisk strategi for å bevare folkekirkens innflytelse og inntektsgrunnlag kan utvilsomt forklare en del, blant annet det forhold at dens talspersoner blir så tause når de utfordres på sin teologi.

Det er imidlertid ting som tyder på at også denne forklaringsmodellen blir for enkel. Debatten mellom tilhengere og motstandere av den nye samlivsetikken fins i alle vestlige protestantiske kirker; den er ikke begrenset til folkekirkene. Jeg tror heller ikke det er tvil om at mange av tilhengerne av den nye samlivsetikken er genuint overbevist om ektheten og holdbarheten av sine egne standpunkt; de mener rom for seriemonogami og samkjønnet ekteskap er av det gode, og derfor noe kirken bør fremme. Manglende vilje til å ta motstandernes innvendinger på alvor og gi dem en saklig imøtegåelse kan da vanskelig forstås som uttrykk for annet enn at en betrakter dem som uvesentlige.

I så fall kan debattens fravær vanskelig forstås som noe annet enn tegn på en dyp kirkelig splittelse; argumenter som for én gruppe er avgjørende, er for en annen gruppe så uvesentlige at en rett og slett ikke ser noe poeng i å besvare dem. I så fall dokumenterer dette en uenighet i samlivsetikken som nærmest er total. For om vi ikke en gang kan møtes til en samtale og debatt hvor motpartens argumenter tas på alvor og lyttes til, hva har vi egentlig felles da?