I Kristus rives alle skillemurer ned

«På vei mot synlig fellesskap med alle som elsker Kristus.» Jeg spør: hvordan kan vi leve dette ut? I praksis? I våre lokalsamfunn? Kanskje med å begynne å be Jesu egen bønn?

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det kristne fellesskapet. For alle de gode vennene jeg har i alle deler av Kristi kropp: Lutheranere, metodister, misjonsforbundere, pinsevenner, baptister, koptere, katolikker, anglikanere og ortodokse.

DEBATT: Det israelske flagget

Hver på sin måte har de vist meg noe av Jesus. Jeg tenker på ordene til apostelen Paulus: «Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.» (Ef 3,18–19)

Jeg er kommet til den erkjennelse at det jeg har sett, bare er bittelitt, mens en annen bror eller søster har sett og erfart noe annet. Når vi legger det sammen, ser vi litt mer. L ikevel er det vi ser bare en liten brøkdel av den enorme kjærlighet Far har til hver enkelt av oss.

Apostelen legger vekt på at det er «sammen med alle de hellige» at vi fatter noe av bredden, lengden, høyden og dybden. Det er ikke så lett å forstå det i en individualistisk tid som vår, men som kristen er jeg helt avhengig av andre kristne. Jeg er ikke hele den kropp som utgjør Kristi kropp, men en liten del av den.

MIDTØSTEN: En kristen drepes hvert femte minutt

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for den tradisjonen jeg selv står i. Den har også sine feil og mangler og synder. Men den er sammenvevd med min egen troshistorie. Jeg har også mine feil, mangler og synder.

Jeg har også funnet ut etter hvert som årene går at er man trygg i sin egen overbevisning, behøver man ikke være redd for andres. Jeg har funnet ut at det er mye å lære om man lærer seg til å lytte.

For tiden holder jeg på å lese en bok av kopternes forrige pave, Shenouda II, som heter «Hellig glød». Hadde jeg ikke visst at det var kopternes pave som har skrevet denne boken, ville jeg ha trodd det var en god pinsevenn!

KRONIKK: Farvel til alt det der

Matta Al-Miskin, Matteus den fattige eller Yusuf Iskandir, som han het før han la verden bak seg og ble munk i Den koptisk-ortodokse kirke, har skrevet noe svært viktig om forskjellen på den sanne og den falske enheten. Ordene hans er noe vi bør legge oss på sinne alle sammen, uansett hvilken kirkelig tilhørighet vi har.

Matta Al-Miksin var frem til sin død, for bare noen få år siden, den store fornyeren av det koptiske klostervesen. En sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen «Kristen enhet» advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? Ifølge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.

I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

MENINGER: Hvordan ser Messias-troende jøder på Israel og endetiden?

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: «En Kristus og en altomfattende Kirke.» Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. «Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet,» sier Matta Al-Miskin, eller Matteus den fattige, om vi oversetter det til norsk. Enheten må begynne i ånd, ikke i bokstav.

Jeg har funnet frem igjen brevet fra bror Alois, nåværende prior for den økumeniske kommuniteten i Taize. Han har fulgt opp tradisjonen som grunnleggeren av kommuniteten i Taize, bror Roger, startet med, nemlig å skrive brev som ble grunnlaget for samtale, refleksjon og var retningsgivende for Taize for en bestemt periode.

LES: Erstatningsteologien – en skjebnesvanger vranglære

Brevet fra bror Alois gjelder for perioden 2012–2015, og her beskriver bror Alois, det han kaller for «den nye solidariteten». Hvert av disse årene har sine «merkesteiner»: 2012: Nye veier til tillit mellom mennesker. 2013: Nytt lys på kildene til tillit til Gud. 2014: På vei mot synlig fellesskap med alle som som elsker Kristus. 2015: Å bli «jordens salt».

Jeg merker meg dette: «På vei mot synlig fellesskap med alle som elsker Kristus.» Jeg spør: hvordan kan vi leve dette ut? I praksis? I våre lokalsamfunn? Kanskje med å begynne å be Jesu egen bønn? Johannes beskriver dette slik: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg, og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.» (Joh 17,20–21) Splittelsen i Kristi kropp er ikke noe annet enn en skandale.

La oss ta med oss ordene til Matta Al-Miskin eller Matteus den fattige, den store fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken: «Kristen enhet et jo troens viktigste krav – et krav som vokser fram i vårt indre og tar tak i hjerte og følelser. Med tårer ber vi om enhet, fordi vi ber om Kristus!

Vi vil leve ut enheten i ånd og sannhet, ettersom vi vil smake Kristus, leve ut Hans kjærlighet og oppleve mysteriet i Hans enhet med Faderen – denne enheten som er selve den guddommelige kjærlighetens natur.» (Matta Al-Miskin: Enhet ger liv. Silentium 2000, side 23)