Ekteskapsforståelse i et splittet Europa

Dersom mange velger lett oppløselige samlivsordninger, vil ekteskapet undergraves som sosial, økonomisk og oppdragende institusjon. Den tapende part blir i første rekke barna, skriver Jon Kvalbein.

I USA behandler Høyesterett for tiden spørsmålet om landets konstitusjon må forstås slik at to av samme kjønn har rett til å inngå ekteskap. Et ja vil medføre at den enkelte stat ikke lenger skal kunne fastholde at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne. Det vil bryte radikalt med gjeldende praksis.

Spørsmålet har utløst sterk strid i USA. Avgjørelsen vil også få store internasjonale ringvirkninger.

I Europa er skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa påfallende. I løpet av de siste årene har følgende 11 land lovfestet en kjønnsnøytral ekteskapsinstitusjon:

Nederland, Belgia, Spania, Sverige, Norge, Portugal, Island, Danmark, Frankrike og England.

En folkeavstemning i Irland nylig gav flertall for å innføre dette også der. Alle disse landene tilhører Vest-Europa.

13 land har i sin konstitusjon uttrykkelig fastsatt at ekteskapet gjelder mellom mann og kvinne:

Hviterussland, Bulgaria, Kroatia, Ungarn, Latvia, Litauen, Moldova, Montenegro, Polen, Serbia, Slovakia, Ukraina og Makedonia. Dette er gjort for å hindre innføring av en utvidet ekteskapsforståelse i lovverket og rettslæren.

Det er tankevekkende at land i Øst-Europa viser sterkere vilje til å verne om det tradisjonelle ekteskapet enn vestlige land.

Har tidligere negative erfaringer med kommunistiske regimer i Øst styrket troen på kjernefamiliens betydning?

Har den lette adgangen til skilsmisse, fri sex og fri abort brutt ned seksualmoralen i Vest – slik at ekteskapet som forpliktende og varig enhet mellom mor, far og deres barn er blitt undergravd?

Er kirkene i vest blitt så åndelig svekket at de ikke fungerer som noen motbevegelse mot tidsånden?

Sivilt partnerskap er i flere land blitt innført som en legalisert samlivsordning for par av samme kjønn.

Etter 1989 har 23 av Europarådets 47 medlemsland åpnet for dette. Ytterligere to er på vei.

Partnerskapsordningen har noe ulik karakter fra land til land. I Norge forbinder vi partnerskap med en legalisert form for homofilt samliv. Etter at den nye ekteskapsloven trådte i kraft i Norge i 2009, har det ikke vært anledning til å inngå nye partnerskap, mens både ekteskap og samboerskap er blitt kjønnsnøytrale institusjoner.

I Frankrike er 95 prosent av de sivile partnerskapene inngått mellom to av motsatt kjønn, mens bare 5 prosent består av par med samme kjønn. Partnerskap likner her samboerskap. Det inngås av par som ikke ønsker et så forpliktende samlivsforhold som ekteskapet.

I Frankrike inngås to partnerskap for hvert tredje ekteskap. Jeg viser til en artikkel av Gregor Puppincks som er direktør for Det europeiske senter for lov og rettferdighet i Strasbourg.

Sentralt i debatten om ekteskapforståelse og samlivsordninger i Europa står Den europeiske menneskerettskonvensjonen (her forkortet DEM). Tre artikler er viktige her:

- I artikkel 8 står det: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.»

- Artikkel 12 lyder: «Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet.» -

- Artikkel 14 lyder: «Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag, slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Da disse artiklene ble utformet, var verken ekteskap eller partnerskap mellom to av samme kjønn noen aktuell problemstilling. Den europeiske menneskerettsdomstol (ECHR) har derfor stadfestet at DEM ikke kan tolkes slik at landene må innføre en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse.

I juli 2014 fastsatte Storkammeret at verken artikkel 8 eller 14 kan forstås slik at den pålegger staten å gi likekjønnede par adgang til å inngå ekteskap. Dette er også blitt stadfestet av Ministerkomiteen og Venice-kommisjonen.

Men det betyr ikke at rettstilstanden ikke er i endring. Vest-Europa er i likhet med USA påvirket av nyliberale tankeretninger som legger sterk vekt på individuelle rettigheter. Statens oppgave blir da å verne om individets frihet. Samlivsform defineres som en privatsak. Ulike samlivsformer må likestilles, og forskjellsbehandling er å betrakte som diskriminering.

Ordene vi bruker er sosiale konstruksjoner, blir det sagt. Ved å nytolke ord kan man endre en lovs innhold i ønsket retning uten å endre lovens ordlyd. En progressiv, evolusjonær holdning til lovverket preger Europarådet og Menneskerettsdomstolen. Retningen er tydelig.

I mars og april 2010 gav Europarådet anbefalinger om at medlemsstatene burde treffe tiltak for å motvirke det man anså som diskriminering med grunnlag i seksuell orientering. Det ble ikke gitt noen tilråding om å innføre kjønnsnøytralt ekteskap, men om å åpne for sivilt partnerskap.

Bare et par måneder senere (juni 2010) fattet ECHR vedtak som fastsatte at samliv mellom to partnere av samme kjønn er omfattet av begrepet «familieliv» heller enn av begrepet «privatliv» i artikkel 8. Dette er det grunn til å merke seg. Nytolkningen av familiebegrepet ville sikre at partnere av samme kjønn skulle behandles likeverdig med par i tilsvarende samlivsordning for to av motsatt kjønn. En slik anbefaling er gitt både fra ECHR, Ministerkomiteen og Europarådet. Noe annet vil stride imot artikkel 14 om diskriminering, heter det. Det er ventet at stater som har innført dette, snart vil være i flertall i Europarådet.

I neste omgang vil antagelig spørsmålet bli reist om hva som rettferdiggjør et skille mellom ekteskap og sivilt partnerskap. Det har vært anført at ekteskap har til formål å stifte familie, mens partnerskap er en ordning av privatliv – slik artikkel 12 og 8 tradisjonelt har vært tolket.

Men en utvidet familieforståelse kan sammen med en utvidet adgang til kunstig befruktning gjøre dette skillet mindre. Imot en slik utvikling kan anføres at sivilt partnerskap/samboerskap er en ordning som velges bevisst av par som ønsker et kontraktsforhold som ikke har samme forpliktende karakter som et ekteskap.

En stat har utvilsomt fordel av at ekteskapet fastholdes som en prioritert samlivsform. Dersom mange velger lett oppløselige samlivsordninger, vil ekteskapet undergraves som sosial, økonomisk og oppdragende institusjon.

Den tapende part blir i første rekke barna. Men også samfunnet og voksengenerasjonen må bære den sosiale og økonomiske byrden av problemene som følger.

I denne situasjonen er det særlig tragisk at kirkeledere som burde ha stått i spissen for å verne om den bibelske ekteskapsforståelsen, lar seg rive med av en antikristelig tidsånd og ønsker å velsigne det som Gud i sitt ord fordømmer som synd.