Kristning eller frelse?

Det å kristne et folk, skikker eller steder er ganske langt fra hva vi idag forstår som et menneskes frelse. Et menneske, som i møte med Herren Jesus Kristus, vender om, får tilgivelse, døper seg og får Den Hellige Ånds gave, blir frelst. Kristning er å underlegge et folk lover, skikker og seremonier ovenfra og ned. Det er et forsøk på å kle verden i kristen drakt.

Uttrykket forbindes nok helst med «kristningen av Norge». Den begynte med Håkon Adalsteinsfostre og ble fullendt av Olav Haraldsson. Og selve kristningen foregikk delvis med makt og tvang. En annen vei var vel knapt mulig i det prestene ble drept og kirkene brent av stridige vikinger. Men det er nok lite frelse i tvangsdåp og påtvunget kirkegang. At kristningen likevel var et gode er rimelig klart i det alternativet var vikingenes hedenskap.

Kristning er et forsøk på å kle verden i kristen drakt.

Ordet kristning forbinder vi med en form for tvang og maktbruk. Den sterkeste rett og under trussel om sanksjon. Det er noe ganske annet enn dagens misjonering og evangelisering. Da forkynnes evangeliet og den som tror og tar imot vender om, får tilgivelse, døper seg og får Den Hellige Ånds gave. (Rom. 2:38). «Uten tro er det umulig å behage Gud». (Heb. 11:6). Frelse er det nye livet Gud gir et menneske ved troen på evangeliet og Ordet. Dette livet kan vi ikke ta oss til. Det er Guds verk og Guds gave ved Den Hellige Ånd.

Det ser ut til at Den norske kirke ikke er ferdig med «å kristne». Nå har det imidlertid tatt en helt annen form enn slik vi kjenner det fra gammel tid. Det forventes jo av myndigheter og folk at kirken er inkluderende og tolerant. Og kirken har akseptert at det både vil og skal den være.

Hva vil det si å være inkluderende og tolerant? Den tolerante er forståelsesfull og overbærende. Den inkluderende trekker alle inn i fellesskapet. Så kommer det som er vanskelig. For hvordan kan en kirke og menighet være tolerant og inkluderende?

Hva definerer en kristen menighet eller kirke? Det grunnleggende er vår felles tro. Ikke hvilken som helst tro. Ikke min tro og din tro. Men vår felles tro. (Tit. 1:4) Og den er gitt oss av Gud og åpenbart i Bibelen. Vår felles tro er på evangeliet og på Guds ord. Skal vi være inkluderende og tolerante må vi være det innenfor den rammen.

Med rimelig god visshet kan jeg hevde at alle kirker og menigheter mer enn gjerne vil inkludere og tolerere hvem som helst som deler vår felles tro på evangeliet og bibelen. Nestekjærlighet gis til alle, men fellesskap kan bare de ha som deler samme tro.

Jeg vil anta at dette er gjeldende f.eks. for partiet SV også. Selvsagt ønskes alle velkommen som medlem, om de deler SVs politiske synspunkter. Men er jeg medlem i SV og begynner å arbeide for FrPs politiske program da vil jeg bli ekskludert. Er SV intolerante og lite inkluderende. Selvsagt ikke.

Nestekjærlighet gis til alle, men fellesskap kan bare de ha som deler samme tro.

Kirker og menigheter som har bibelen som høyeste autoritet for liv og lære vil selvsagt inkludere og tolerere alle som kommer til den samme erkjennelse av tro. Men nå forventes det fra myndigheter og opinion at kristne skal inkludere og tolerere mennesker og grupper som ikke har bibelen som rettesnor for liv og lære. Det er selvsagt urimelig og vi kan vel anta at presset kommer til å øke betraktelig for de som ønsker å stå fast på Guds ord i liv og lære.

Ikke bare svikter Den norske kirke og gir etter for presset. Den legitimerer også presset på frimenigheter og såkalte konservative og bibeltro kristne. Frimenighetene har vist seg svake og lite motstandsdyktige i dette presset. Så i tråd med tidsånden og DnK har de etter kort tid akseptert både kvinnelige pastorer og gjengifte. Nå står kampen om lhbtq–personer sin posisjon i menigheten.

Alle disse er selvsagt velkommen til møter og gudstjenester. Men kan de bli medlem? Kan de døpes? Kan de være pastorer, diakoner og lede lovsang?

Nei – de kan ikke det. Er da håpet om frelse og Guds rike ute for disse menneskene? Selvsagt ikke. Men som alle andre må de gå frelsesveien. Det innebærer en omvendelse. På egen vilje og kraft er det umulig - men for Gud er alt mulig.

Og den som har møtt Gud i Ordet eller gjennom forkynnelsen forstår litt av Guds hellighet og allmakt. Etter et slikt møte vil et menneske ikke noe annet enn å vende om. Da kommer tilgivelsen, dåpen og Den Hellige Ånds gave. Frelst og fri fra synden.

Den norske kirke, og mange frikirker, ser ut til å ha mistet troen på omvendelsens kraft.

Den norske kirke, og mange frikirker, ser ut til å ha mistet troen på omvendelsens kraft. Selv om mange virker å tro det, så er vi ikke kalt til å tjene staten og opinionen. Vi er kalt til å tjene Jesus Kristus.

I stedet for å forkynne evangeliet til frihet og frelse fra synd, praktiserer kirken nå god gammeldags kristning. Det vrange forblir vrangt, men blir gitt en kristen kledning. Eksempler på dette er utarbeidelse av liturgi og seremonier for vigsling av likekjønnede. Det som er synd pakkes inn i en kristen drakt og vips... så er det kristnet og inkludert i fellesskapet.

Og praksisen med kristning vil ikke stoppe der. Kjønnsskifte skal også kristnes nå. I følge Vårt Land (1/6) utarbeides det nå liturgi og seremoni også for dette. Har DnK valgt feil løsning på de tragiske konsekvensene av tidsånden? Ikke lys, salt og frelse, men heller å kristne det vrange.

Det å kristne verden har et bibelsk bilde til advarsel for oss: Kvinnen på det skarlagensrøde dyret i Åp. 17.4. En kirke og menighet som prøver å styre og tøyle verden. Jesus Kristus derimot kom for å frelse sitt folk fra synden (Matt. 1:21).