Kristne og alkohol

-Presten drikker ikke ett glass mer! Sirdalspresten hadde tatt sin avgjørelse. En lærdom også for vår tids kristne.

Skadene etter bruk av alkohol er enorme. Jeg har sett hvor katastrofale konsekvenser alkoholbruken har i Russland og Bolivia. Men også i Norge er det slik. Ulykker og helseskader, vold og annen kriminalitet. Sporene etter alkoholen er ikke lystige. Derfor bør en hver kristen ta lærdom av den gamle Sirdals presten B. A. Lindeland og bli totalavholdne.

Følgende er hentet fra boka «Sirdalspresten» av S. Anker-Goli, Sambaandet forlag 1945.

Et avgjørende kafé besøk

Det hadde hendt nede i Flekkefjord forleden, og det måtte ikke hende igjen. Noen avholdsmann hadde han aldri vært. Et glass kunne han ta en og annen gang, og det gjorde han godt. Men når folk, som ikke kunne passe måten, tok det til inntekt – ja, så fikk det være slutt.

Høyt og tydelig hadde fylleslarken sagt det inne på kafeen: «Kan presten ta et glass, så kan vel jeg ta to.» Og med rå latter hadde han tømt glasset, mens ølet rant nedover frakkekraven hans.

«Presten drikker ikke ett glass mer, og da kan vel du også la det være». Han hadde hugget øynene i ham, så det sakk i mannen idet han gikk forbi ham og ut på gaten. Det hadde falt som en tung byrde av ham da ordene var sagt. Det fikk være slutt. Det var slutt.

Siste prekensøndag hadde han sagt det på stolen at det var slutt. Han hadde ment som mange andre kristne i den tid at det gikk an å være måteholdsmann, men det gikk altså ikke for eksempelts skyld. Men nå måtte det gås radikalt til verks om det skulle hjelpe noe.

Auksjon av brennevin og bayerøl

Neste dags ettermiddag la presten i vei til lensmannsgården på Fintland. En mann var knepet fordi han på ulovlig måte hadde ført et brennevinsanker og 29 flasker bayerøl inn i bygden. Og nå skulle det selges på offentlig auksjon utenfor lensmannsgården. Mange folk hadde funnet veien dit opp. De fleste av nysgjerrighet, for det var ikke allemanns sak å kjøpe disse kostbare varer. De måtte betales kontant ved tilslaget, og rede penger var det lite av mellom folket i de dager.

Blant dem som var møtt opp, var det en som for alvor tenkte å kjøpe. Han skulle ha bryllup om kort tid, og mente seg nok at her skulle han sikre seg billig øl og brennevin til bryllupet. Men hva ser de? Folk snur seg og kan ikke tro sine egen øyne. Der kommer selveste presten sammen med en av de ledende avholdfolkene i bygden. Hva vil han her? Han kan da umulig være kjøper til alt dette ulovlige brennevinet?

Presten byr

Han beiner seg uanfektet fram, og folk viker unna og gir plass for mannen med de mørke, ørnede bryn. Presten står der han står og bare venter til forretningen skal begynne. Og da brennevinet blir oppropt kremter presten, og begynner å by. Folk kniser i stillhet, men mannen som snart skal ha bryllup liker seg lite. Men han er besluttsom på å selge seg dyrest mulig.

«Enogtyve kroner». –«Og fem øre», legger presten tørt til. Folk våger seg til å knise litt høyere. Tvekampen fortsetter. Ingen forstår noe. Spenningen er uutholdelig. Faretruende. «Femogtyve kroner». Brudgommen skjærer tenner og merker så smått at brennevinsankeret holder på å gli fra him. «Og fem øre..» Nå brøler folk av latter. Det kommer så tørt at folk må le. Men presten ler ikke. For ham er det alvor, og de som kjenner ham best, vet at han ikke slipper taket før han får tilslaget. Han får tilslaget. Tredeve kroner og fem øre. Ankeret rulles til side, og ølet kommer fram. Niogtyve flasker i tallet. Jo det var en deilig avholdsmann han var blitt.

Folk skjønner snart at han også har bestem seg for å erobre ølet. Og snart har prestens fem-ører også underlagt seg ølkassen. Tilslaget ble fem kroner og femogtredve øre.

I elva med det

Det er ikke til å tro. Folk har sluttet å le. Det er for grovt til å le av. At slikt kan hende! Den som bare kunne ha hentet bispen, og det på flygende flekken.

Hva som siden hendte fikk øynene i de fleste til å gå nesten ut av skallen av bare forferdelse og gru. Det måtte være en livsens løgn det øynene så. Presten og hjelperen hans tok brennevinsankeret imellom seg og bar det bort på Tonstad broa. Med et velrettet spenn sparket de spunsen ut av ankerbunnen, og der fosset den dyrebare blanke vesken ut av tønnen og ned i elven, og snart var det blandet med det store Sirdalvannet. Samme vei gikk også øllet. Flaske for flaske ble knust mot brokanten, mens stirrende øyne fulgte udåden.