Kristne må bli flinkere å takle konstruktiv kritikk

Alle er vi vel mer glad i rosende ord og klappsalver enn kritiske røster som stiller spørsmål med det vi sa eller gjorde. Å tale vel om hverandre og oppmuntre hverandre burde vært mye mer fremtredende i Kristi kropp. Likevel vil jeg påstå at det er nødvendig at noen utenfra kan få kikke inn til oss og stille spørsmål med både ord og handling som pågår i Jesu navn.

Når en elev skal opp til eksamen kan det ofte skje at eksaminator og den faste læreren vurderer eleven forskjellig. Når en ny trener overtar en fotballklubb skjer det ofte at noen som har vært langt ute i kulden plutselig blir helt sentrale på banen. Han ser noe som tidligere trener kanskje hadde blitt «blind» for å se. Som predikanter som preker for en fast kjerne år ut og år inn dannes det ofte mønstrer både i liturgi, forkynnelse og møteledelse.

Ingen stiller spørsmål med noe, for de er så vant til at slik har vi det her. Hvis noen utenfor den indre kjerne våger å stille noen utfordrende spørsmål går vi fort i forsvarsposisjon. Angrep er beste forsvar, sies det, men jeg betviler det veldig sterkt. I forsvarsposisjon er det nok fort kjødet som råder.