| Debatt
Krisen som ikke synes før det er for sent
FØDSELSTALL: Hvis vi vil sikre et bærekraftig samfunn også i fremtiden, må vi tørre å gjøre det enklere å få barn i nåtiden – før vi går tom for hender, skriver Atle Aasen.
Adobe Stock
Norge står ved et demografisk veiskille. I fjor lå det samlede fruktbarhetstallet på 1,44 barn per kvinne, langt under nivået på rundt 2,1 som trengs for å opprettholde en stabil befolkning. Dette er ikke et særnorsk fenomen, men utviklingen får spesielt store konsekvenser for et land der velferdsmodellen bygger på høy yrkesdeltakelse og et bredt skattegrunnlag.
Lav fødselsrate er ikke bare en privatsak. Den påvirker grunnmuren i hele velferdsstaten. OECD peker på at aldringen av befolkningen allerede presser både helsevesen og pensjonssystem, og at en vedvarende lav fruktbarhet på sikt vil gi en mindre arbeidsstyrke. Når en stadig større gruppe eldre skal forsørges av en stadig mindre gruppe yrkesaktive, svekkes bærekraften i modellen vår. I praksis betyr det at vi står i fare for å gå tom for hender lenge før vi går tom for penger.
For vi kan ikke vedta oss ut av dette. Vi kan ikke betale sykepleiere til å løpe dobbelt så fort, eller produsere flere fagarbeidere ved å øke budsjettene. Økonomien vår består av varer og tjenester som faktisk må skapes av mennesker. Evnen til å produsere kan ikke kompenseres med penger når det er mennesker som mangler.
