TRØBBEL: KrFs partileder Kjell Ingolf Ropstad avbildet etter å ha avgitt sin stemme i Kristiansand. Foto: Tor Erik Schrøder/NTB

KrFs skjebnevalg har blitt enda mer skjebnetungt

Å måtte diskutere partilederens gutterom er et marerittscenario for KrF i valgkampinnspurten. Men problemene en uke før valget, kan like godt virke mobiliserende som ødeleggende for partiet.

Isolert sett ser det virkelig ikke bra ut, det uføret som partileder Kjell Ingolf Ropstad har havnet i etter Aftenpostens avsløringer om godtgjørelsene han har mottatt på grunn av sin pendlerstatus.

Selv om han formelt ikke har overtrådt Stortingets regelverk, så kan spørsmålet stilles om det han har gjort har vært i tråd med intensjonene bak reglene. Det har også statsminister Erna Solberg påpekt.

At det skal være snakk om et straffbart brudd på folkeregisterloven slik enkelte jurister har snakket om, har vi imidlertid mindre tro på. Da Ropstad ble innvalgt på Stortinget første gang i 2009, var han student i Oslo.

Den gruppen kan som kjent velge selv om de vil være folkeregistrert i hjemkommunen eller på studiestedet. I en slik situasjon er det fullt forståelig at man kan velge å fortsette å være formelt registrert i foreldrehjemmet.

Men det ser unektelig litt annerledes ut når man flere år senere er etablert med kone og barn. Da er det ikke like selvsagt at den folkeregistrerte adressen fortsatt er hos mor og far.

Uansett, det var virkelig ikke dette KrF ønsket seg nå. Å få en utenompolitisk sak som overskygger alt annet den siste uken før valget, ville vært et marerittscenario for et hvert parti. Og spesielt for et som kjemper en fortvilt kamp mot sperregrensen, slik KrF gjør.

I valgkampinnspurten skulle KrF gjerne diskutert andre familiepolitiske saker enn partilederens gutterom. Nå må de bruke mye energi på diskusjoner om pendling fra Sørlandet, boligkjøp på Romerike og spissfindigheter i Stortingets interne regelverk.

Kort sagt, alt annet enn det KrF egentlig vil snakke om.

Hvis avsløringen hadde kommet på et annet tidspunkt, så ville nok stormen kunne blåst over etter en stund uten sterke, varige skader. Det er vel stort sett bare journalister som fortsatt husker Erna Solbergs brudd på koronareglene i fjellheimen i vår, for eksempel.

Men for KrF er avstanden i tid til valget så veldig kort. Og partiets kamp mot sperregrensen handler om så få stemmer at saken om Ropstads pendlerstatus likevel kan få konsekvenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Å angripe Aftenposten er etter vår mening et blindspor. Vi må minne om at det for fire år siden på denne tiden var Jonas Gahr Støre som fikk gjennomgå av pressen. Den gangen handlet det om påstått svart arbeid på hans private brygge og fondsplasseringer av formuen som angivelig var lite etiske. Støre ble jaget fra skanse til skanse og følte seg nok minst like presseforfulgt i den valgkampen som det Kjell Ingolf Ropstad gjør nå.

De som ikke kritiserte medienes behandling av Støre den gangen, bør heller ikke hisse seg opp over presseoppslagene om Ropstad. Det er sånn politisk journalistikk skal fungere i et demokrati. Pressen oppgave er å være kritisk mot de som utøver makt og mot de som søker makt. Og man skal ettergå hvordan fellesskapets penger brukes.

Så kan man selvfølgelig diskutere tidspunktet for publiseringen siden avsløringen kom kun en uke før valgdagen. Men heller ikke det er særlig fruktbart. Det er ingen ting galt med å publisere en sak av potensiell stor politisk betydning på et tidspunkt da folk flest er mer opptatt av politikk enn vanlig.

Har KrFs sjanser til å komme over sperregrensen blitt kraftig svekket på grunn av de negative presseoppslagene om partilederen? Det er vi ikke nødvendigvis så sikre på.

KrFs valgkampstrategi har denne gangen vært bygd rundt enkelte kjernesaker, som familie og eldre. Men et vel så viktig grep har vært nettopp å synliggjøre hvilken dyp krise partiet befinner seg i.

At det er snakk om et være eller ikke være for partiet. Hvis KrF havner under sperregrensen denne gangen, kan det være slutten for partiets innflytelse i norsk politikk. Det kan rett og slett avgå ved en stille død, slik deres danske søsterparti mer eller mindre har gjort.

Den svakt oppadgående trenden som KrF har opplevd så langt i valgkampen skyldes trolig at dette alvorlige budskapet er i ferd med å sige skikkelig inn i partiets grunnfjell. Kjernevelgerne er ikke nødvendigvis overbevist om genialiteten i alt KrF bedriver for tiden, men de ønsker ikke at det politiske redskapet for kristenfolkets politiske innflytelse skal bli borte.

Alvorligheten i det budskapet har ikke blitt mindre av de problemene partiet nå opplever i valgkampens innspurt. Kanskje vil saken også ha en mobiliserende effekt.

En ting er i hvert fall sikkert, KrFs skjebnevalg har blitt enda mer skjebnetungt.