KrFs forhold til grasroten

Vi vil anbefale partiledelsen å ta uroen hos «Fram mot Sentrum» på det største alvor.

« Vi forventer at KrF-ledelsen ønsker oss like velkommen som homonettverket innen KrF».

Ordene tilhører Torolf Nordbø, for mange bedre kjent som «Han Innante». Han er med i nettverket «Fram mot Sentrum» som vil arbeide for å påvirke KrFs politikk i mer verdikonservativ retning.

I gårsdagens avis ble nettverket presentert, men de var på trykk her i avisen allerede fredag med et leserinnlegg som hadde tittelen «Hva skjer med KrF?»

Kristelig Folkeparti hadde opprinnelig sitt utgangspunkt i vestlandske bedehusmiljøer. Med årenes løp har partiets nedslagsfelt blitt vesentlig utvidet, samtidig som utviklingen i Kristen-Norge har ført til betydelige forskyvninger mellom ulike leire.

I dag er det kanskje vanskeligere enn noen gang for en KrF-leder å fungere samlende, når han tar sikte på å favne både åpent homofile og tradisjonelle bedehuskristne.

Debattene rundt fjerningen av bekjennelsesparagrafen illustrerte tydelig at de som påberopte seg å representere «grasroten» hadde mindre gjennomslag i partiet enn de selv trodde og håpet.

Dette står som et tydelig eksempel på nettopp noe av den dreiningen som har skjedd.

KrF er på mange måter et annet parti enn det var da det ble grunnlagt i 1933. Det er i og for seg ikke spesielt rart at et parti gjennomgår betydelige endringer i løpet av drøyt 80 år. Men det er stadig grunn til å tenke gjennom hvilket forhold dagens KrF har til det som var partiets opprinnelige ide.

Etter vår oppfatning har partiledelsen over flere år vært alt for lite offensive når det gjelder dialogen med krefter som dem som står bak «Fram mot sentrum». Det har vært tydelig her i avisen.

Vi har trykket en lang rekke innlegg fra KrF-velgere som etterlyser en annen kurs, mens partiledelsen i liten grad har tatt seg bryet med å svare. Kanskje vurderer de det slik at disse stemmene i praksis representerer færre enn de selv tror, og at det derfor er mer hensiktsmessig å bruke kreftene på andre.

Det er likefullt et faktum at KrF lever av sine stemmer, ikke av sine sympatisører. På den bakgrunn vil vi anbefale ledelsen å ta uroen hos «Fram mot Sentrum» på det største alvor og gå i seriøs dialog med dem om de aktuelle politikkområdene.

Så langt har ikke partiet De Kristne kunnet vise til noen mobilisering som for alvor truer Kristelig Folkeparti. Men i juni presenterte Vårt Land tall fra Stiftelsen Kirkeforskning som viste at KrFs oppslutning hadde beveget seg betydelig i ulike kirkelige miljøer fra 1997-2012.

I 1997 støttet 67 prosent av de aktive i Den norske kirke KrF, mot 41 prosent i 20120. I Frikirke-Norge var tilsvarende tall 55 og 36. Vi trenger mer kunnskap om bakgrunnen for disse bevegelsene.

Flere tendenser tyder på at det har skjedd en viss høyredreining blant KrF-velgerne, og at de som fortsatt stemmer på partiet i kirkelige miljøer, tilhører de mer eller mindre konservative leirene. Da skulle partiet være tjent med å vise tydelig at man forstår hvordan man tenker i disse miljøene.

Til en viss grad bærer noe av kritikken mot partiledelsen preg av urealistiske forventninger. Man må ha rimelige forestillinger om hva KrF kan ventes å utrette. Men partiledelsen bør lytte nøyere og være mer offensive når det gjelder å forklare hvorfor de for eksempel støtter prosjekter som LLHs Rosa Kompetanse.

Anders Tyvands innlegg i saken er et skritt i riktig retning.