Kraften til å forandre

Det foreligger ikke noe krav om en spesiell slags fromhet for å være med på å utbre Guds rike, skriver Tarje Gilje på lederplass i Dagen.

Hva var forutsetningene for at bedehusorganisasjonene og pinsevekkelsen oppstod?

Eller reformasjonen?

Hva var det som gjorde at Hans Nielsen Hauge fikk så stort gjennomslag tidlig på 1800-tallet?

Neste lørdag er det 190 år siden Hauge døde, og i dagens avis kan vi lese om hvordan arven etter ham fortsatt lever.

De historiske forutsetningene var ulike, men i alle tilfellene var drivende enkeltmennesker sentrale. Disse enkeltmenneskene levde i en tid som var krevende på mange måter. Likevel hadde de kraft til å bryte med denne på en slik måte at noe nytt og livskraftig ble skapt.

Jeg er tredje generasjons bergenser på begge sider. Dermed tror jeg at jeg vet litt om hva lokalpatriotisme er.

Det er på mange måter en arv å være stolt av, men i det siste har jeg også tenkt med en del bekymring på faren for å dvele ved fortidens storhet.

Rent konkret kan vi spørre hvorfor det var Stavanger og ikke Bergen som ble landets oljehovedstad. Forutsetningene skulle vel på mange måter være vel så gode i min hjemby. Men slik ble det altså ikke.

En av grunnene kan være at vi i Bergen er litt for opptatt av vår egen historie og litt for lite opptatt av å bygge fremtiden.

Et tilsvarende fenomen lurer jeg på om vi står overfor i det etablerte Kristen-Norge. Ikke minst på Sør- og Vestlandet.

Vi vet om historiske forhold som har gjort deler av Kyst-Norge til spesielt gode områder for kristendommen her i landet. Og vi snakker gjerne om dem. Men hvor finner vi den kraften som for eksempel Hans Nielsen Hauge klarte å mobilisere, som forandret samfunnet slik at vi ser sporene nesten 200 år senere?

Hvor er den kraften som vi fant i kvinnene som drev frem Kinamisjonsforbundet (nå Norsk Luthersk Misjonssamband)?

Misjon har alltid vært de brennende hjerters sak, og vi skal ikke undervurdere kraften i et hjerte som har fått ta imot Jesus Kristus.

Vi ser stadig nye initiativer for å fremme evangeliets sak i vår tid. I dagens avis kan vi også lese om noen av de miljøene som de senere årene har hentet impulser fra Bethel Church i Redding, California.

Her i landet har disse særlig blitt kjent for vektleggingen av helbredelser. Men det er ingen grunn til å betvile at den dypeste drivkraften er at flere skal få bli kjent med Jesus Kristus.

Protestantismens arv på sitt verste er antakelig den sekulariseringen og individualiseringen som gir rom for både liberal og subjektiv teologi.

I en slik sammenheng kan enhver sitte på sin lille haug og påberope seg den autentiske forståelsen av hva sann kristendom er.

I debattspaltene her i avisen kan vi fra tid til annen lese innlegg fra enkeltpersoner som slett ikke representerer særlig mange flere enn seg selv, men som med stor frimodighet vil ta både den ene og den andre i skole om hvor rett de selv har og hvor feil de andre har.

Jeg har likevel ingen grunn til å tro noe annet enn at også disse i all hovedsak er drevet av ønsket om å gi evangeliet rom.

Går det an å skade evangeliets sak når man ønsker å fremme det? I teorien vil antakelig de fleste svare bekreftende på det. Verre blir det når problemstillingen kommer tettere inn på livet.

I likhet med mange andre har også jeg gjort meg mine erfaringer med åndelige sidespor. Når sporene blir lange og dype nok, kan de skape alvorlige anfektelser, og i ytterste konsekvens føre mennesker bort fra kristen tro. Om man klarer å bremse tidlig nok, kan de først og fremst utgjøre verdifull, om enn dyrekjøpt, lærdom.

Vi trenger god og åpen debatt. Vi trenger lærebevissthet på et helt annet nivå enn det som ser ut til å prege mange menighetsmiljøer i dag. Vi trenger konstruktiv kritikk. Men vi må vokte oss for å bruke så mye krefter på å kritisere at vi ikke selv tar ansvar for å bygge noe som varer.

Noe av det mest vidunderlige med inkarnasjonen er dens jordnærhet. Gud ble virkelig menneske med kjøtt og blod.

Det foreligger ikke noe krav om en spesiell slags fromhet for å være med på å utbre Guds rike. Kraften til forandring ligger i evangeliet om Jesus Kristus.

Derfor kan både Martin Luther, Hans Nielsen Hauge, Lars Skrefsrud (Normisjon), NLM-kvinnene i Bergen, Jakob Traasdahl og Andreas Lavik (ImF) og Thomas Ball Barratt (Pinsebevegelsen) inspirere oss til å fastholde at krevende omgivelser ikke er til hinder for Guds rikes fremgang.

Da kan vi, inspirert av profeten Jesaja svare på Herrens spørsmål:

«Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» og si:

«Jeg! Send meg!»