Korrupsjonens vonde sirkel

Om korrupsjon ikke er roten til alt vondt, er det noen ganger ikke langt unna.

Januar er årstid for lansering av rapporter. Nylig publiserte Human Rights Watch og Åpne Dører sine årsrapporter. Denne uken gjorde Transparency International, som måler korrupsjon i offentlig sektor i 180 land, det samme.

Mens de to første viste at det står dårlig til med trosfrihet og andre menneskerettigheter i mange av verdens land, påpeker Transparency International at det sannelig ikke står så mye bedre til når det gjelder korrupsjon.

For Norges del er det gledelig å se at vi fremdeles er et av verdens minst korrupte land. Norge går fra 7. plass til tredelt 4. plass på Transparency Internationals korrupsjonsindeks. Vi deler plassen med Singapore og Sverige. Men vi er likevel bare tredje best i Norden. Danmark og Finland ligger på topp.

I verden sett under ett, er det likevel lite bedring å spore når det gjelder korrupsjonsbekjempelse. Gjennomsnittet er uendret for tiende år på rad, og 27 land skårer lavere enn noen gang. Blant disse er Sør-Sudan og Syria.

Korrupsjon kan forklares som misbruk av makt i overordnede stillinger for å oppnå personlig gevinst. Det «undergraver bærekraftig utvikling og bidrar til at fattige ikke får tilgang til grunnleggende tjenester», oppsummerer Utenriksdepartementet. Ikke minst innen bistand er dette et tema som får mye oppmerksomhet.

Årets rapport fra Transparency International viser ikke uventet at pandemien er blitt brukt som en unnskyldning for å ta lett på kontrollrutiner og økonomisk snusk. Mens Norad melder om en dramatisk vekst i ekstrem fattigdom under pandemien, viser materialet fra Transparency International at korrupsjon bidrar til å grave hullet enda dypere.

Men korrupsjon er ødeleggende også på talløse andre områder. Det svekker fordelingen av offentlige goder, hvis en rik elite misbruker makt til å berike seg selv. Det virker utarmende når folk stadig må betale bestikkelser for å få utført offentlige tjenester.

Korrupsjon er en ødeleggende gift på alle nivåer.

Det gjør adgangen til arbeidsmarkedet vanskelig, der vennskap teller mer enn kompetanse ved ansettelser. Og det svekker adgangen til utdanning, der folk med penger har mulighet til å snike i køen og kjøpe seg studieplass. Flere eksempler kunne nevnes.

Så er korrupsjon selvsagt ikke bare et problem i fattige land. Bestikkelser nevnes for eksempel som en av forklaringene på at det tok så lang tid før de massive overgrepsanklagene mot den amerikanske finanskjendisen Jeffrey Epstein ble etterforsket og saken endte i retten.

«Alt kan kjøpes for penger», skriver BTs kommentator Anne Rokkan, og hun tilføyer: «Det er knapt å fatte at en så veldokumentert forbrytelse kunne forhandles vekk under bordet, mens ofrene satt igjen med skammen og skadene». Slik svekkes rettssikkerheten, når dommere og politifolk kan bestikkes.

I en tid der autoritære krefter vinner oppslutning flere steder i verden, retter Transparency International særlig oppmerksomhet mot ett forhold: De mener at manglende tiltak mot korrupsjon kan knyttes tett sammen med forverrede forhold for demokrati og menneskerettigheter.

De forklarer sammenhengen slik: Der menneskerettighetene ikke blir beskyttet og grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet blir undergravd, svekkes demokratiet.

Da blir det i neste omgang vanskeligere å holde korrupsjonen i sjakk, noe som i neste omgang fører til flere menneskerettighetsbrudd. Slik kan en få en ond sirkel av korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og demokratisk tilbakegang.

Dette viser hvilken ødeleggende gift korrupsjon er på alle nivåer, med makt til å ødelegge både sårbare enkeltmennesker og samfunnsbærende institusjoner.