Konvertitter, tro og troverdighet

Jeg leste Dagens artikkel fredag om at KrF og FrP er enige om å styrke konvertitters sak med et ørlite håp. I dag, mandag, satte Dagens leder ord på mange av de bekymringene jeg også har, bekymringer jeg har valgt å ta inn over meg i møte med kristne konvertitter fra muslimske land og hvordan de behandles i møte med Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

I forbindelse med en reportasje i Dagen 25. november om en afghansk familie i kirkeasyl, refereres et medlem i UNE på følgende måte: “– Disse sakene er svært vanskelige. Det er ikke mulig å gå inn i hodet på mennesker og se hva de faktisk tror på. Det er til tider vanskelige avveininger.” At det kan være vanskelige avveininger har jeg full forståelse for, og særlig vanskelig blir det hvis du skal lete etter troen inne i hodet på mennesker.

Det er en særegen vestlig tenkemåte dette at troen sitter i hodet. Og det er også en forståelse av kristen tro som ikke er korrekt, verken i forhold til hva Bibelen sier om kristen tro, eller hva internasjonalt lovverk og domstoler har fastslått som utøvelse av tro.

Dette illustreres best hvis vi ser på norsk skole og faget KRLE. KRLE er et kunnskapsfag. Derfor er det også et “ordinært skolefag som normalt skal samle alle elever”, slik vi får det beskrevet under fagets formål i læreplanen i KRLE i Kunnskapsløftet. I forbindelse med avgjørelsene i FNs menneskerettskomité i 2004 og menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i 2007 ble opplæringslov og læreplan justert i 2008 slik at det fortsatt kunne være et ordinært skolefag som skal samle alle elever. Der hvor faget bruker arbeidsmåter som “kan oppleves som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn”, åpnes det for fritak som skal følges opp med tilpasset opplæring. Denne tilpassede opplæringen skal etter sin intensjon gi elevene den samme kunnskapen, men ved bruk av andre arbeidsmåter. Kunnskap om religion betraktes derfor ikke som utøvelse av religion!

Det som KRLE-faget i norsk skole derimot ikke skal inneholde, er, ifølge læreplanen, “arbeidsmåter som foresatte og elever ut fra egen religion eller eget livssyn kan oppleves som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn”. Derfor er aktiviteter som bønn, tilbedelse, høytidsfeiring og liknende ting ikke en del av KRLE i skolen. Disse tingene betraktes som utøvelse av religion!

Dette betyr at alle elever som går ut av norsk skole skal ha god kjennskap til kunnskapsinnholdet i kristen tro, og til kunnskapsinnholdet i andre religioner og livssyn. Men det forventes ikke at de skal være utøvende troende. Hvis vi overfører denne tankegangen til kristne konvertitter og deres behandling i UDI og UNE, ser vi altså at “målet” på deres tro ikke bør ligge på kunnskapssiden, som ifølge avgjørelsene i FNs menneskerettskomité og menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ikke regnes som utøvelse av tro. “Målet” på deres tro bør derimot ligge på hva de gjør i praksis, når det gjelder bønn og lovprisning, gudstjenestedeltakelse og høytidsfeiring, menighetsengasjement og nestekjærlighet. Med andre ord det vi kan kalle utøvelsessiden av den kristne tro. Dette bør være fokus i behandlingen av deres saker. Da er vi også mer på linje med et syn på kristen tro slik vi finner det beskrevet i Bibelen, uttrykt blant annet av Jakob: “ Vis meg da din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger”.

Å forvente at konvertitter kan sendes tilbake til land med en lovgivning som forbyr konvertering til kristen tro og anta at de bare kan la den nye troen være en kunnskap i hodet, uten at den samtidig vil vises i gjerninger, viser at en ikke har forstått det mest grunnleggende med kristen tro. Kristen tro vil på denne måten alltid være offentlig og aldri bare en privatsak.