Kongen er død - leve kongen!

Norge sørger, og verden sørger med oss, for Kong Harald V er død. Aldri i kongerikets historie har så mange mennesker vært samlet som til kongens gravferd i dag. Hundretusenvis står langs prosesjonsvegen fra Slottet til Oslo Domkirke, og videre til den kongelige krypten i Akershus festning. 3.500 soldater står på geledd, 650 internasjonale journalister rapporterer direkte til verden. Utenriksministeren leder minnestunden på rådhuset for 450 verdensledere av fra alle himmelretninger. Den nye kongen holder til slutt mottakelse for nasjonale ledere fra inn- og utland på Slottet. Tallene og omstendighetene rundt Kong Haralds død er mange og store, og hendelsene går rett inn i historiebøkene.

Hver enkelt av oss sørger. Personlig, privat, for seg selv. Noen mye og andre mindre. Den store Sorgen åpner dørene for alle de små. Kanskje vet vi det ikke helt selv, at sorgen over en far som er blitt dårlig, en kjær mormor fra barndommens evige somre, det ufødte barnet vi mistet, førligheten og mulighetene vi tapte og alt det andre vi sørger over nå setter seg i kropp og sinn. Biter seg fast i nakke og ledd, angst, humør og relasjoner. For det skjer akkurat nå; vi gravlegger vår felles bestefar i Kong Harald. Da er det fritt fram også for sorgen over alle de andre tapene i livene våre. Små og store. Bevisste og ubevisste.

Nasjonen sørger. Kongeriket og alle vi som bor her sørger. Nordmenn og samer som har vært her lenge, og alle de med kortere fartstid på berget. Fordi det er Kongen vi sørger over, åpnes det også opp for tanker og følelser rundt selve Norge. Om samfunnet vårt. Hvordan det var da vi var små, da alt var lett og godt. Hvordan det skal gå med oss når Kongen nå er død. Kan det virkelig gå bra, med Norge, med barna og ungdommene våre? Krigene rundt oss og upålitelige verdensledere forsterker alt det vanskelige. Hvor skal vi vende oss, hvem kan gi oss framtid og håp?