«Nå er det nok»

Sandbergs uttalelser kan gjøre det lettere for Knut Arild Hareide å nærme seg Jonas Gahr Støre.

Så mørk og bister som vi så KrF-leder Knut Arild Hareide i Dagsnytt Atten torsdag kveld har vi antakelig aldri sett ham før. Hareide er en høflig mann, som regel munter og treffsikker i replikken. Her var han så provosert at han fortsatte å snakke i munnen på Frp-nestleder Per Sandberg. «Du har begått en stor feil». «Nå er det nok». «Nå bør du roe deg ned», sa Hareide, før han la til at Sandberg hadde skuffet ham dypt. Om vi skulle oversatt den hilsenen i radiostudio til den samme sjargongen som Sandberg brukte, ville ordbruken vært adskillig mer fargerik.

Etter Charlie Hebdo-skytingen i januar og terroren i København forrige helg, er det ikke spesielt overraskende at Fremskrittspartiet benytter anledningen til å minne om utfordringene med den gjeldende innvandrings- og integreringspolitikken. Dette har vært en av partiets hovedsaker gjennom flere tiår, og er et saksfelt de besitter et sterkt eierskap til. Men det er også et saksfelt hvor partiet har kjempet i sterk motvind.

Dette var noe av bakteppet da Per Sandberg i P2s Nyhetsmorgen torsdag faktisk sa at KrF hadde ønsket en utvikling som førte til at titalls unge nordmenn begår terror, krigshandlinger og massakrer mot barn. Dette er en uhyrlig uttalelse. At KrF skulle ønske noe slikt, er så urimelig at til og med programlederen avviste dette premisset. At KrF og de øvrige partiene på Stortinget skulle ha et ansvar for terror-rekrutteringen er også en påstand det er vanskelig å finne dekning for. Frp-leder Siv Jensen påpekte også dette i Politisk kvarter i går morges, da hun sa at terroristene selv har ansvar for sine handlinger.

LES KOMMENTAREN: Det velgerne ikke vil ha

Men der Per Sandberg hevdet å komme med en uforbeholden unnskyldning, var Hareide åpenbart ikke overbevist. Han reagerte sterkt på at Sandberg holdt fast ved analysen som lå til grunn for den åpenbart uheldige uttalelsen om KrFs ønske og ansvar. KrF-lederen sa at han i sin tid som partileder aldri har opplevd et tilsvarende angrep.

Hareides sinne må nok også forstås i sammenheng med utviklingen i samarbeidet mellom regjeringspartiene, KrF og Venstre. For dem som ønsker å splitte alliansen, er Sandbergs utspill en gavepakke. En del i KrF har mer eller mindre utilslørt ivret for å samarbeide med Fremskrittspartiet. Disse stemmene hører vi stadig mindre til nå. Sandbergs uttalelser kan gjøre det lettere for Knut Arild Hareide å nærme seg Jonas Gahr Støre.

De øvrige partiene oppfatter det gjerne som politisk spill når Frp «drar innvandringskortet». Selv om mange er kritiske, vet Frp også at en del støtter dem nettopp på grunn av profilen på dette området. Et av politikkens kjennetegn er at du kan leve godt med at en gitt del av befolkningen misliker deg, hvis det samtidig betyr at en tilstrekkelig stor andel faktisk stemmer på deg. Med andre ord: Per Sandberg kan leve med kritikk fra både KrF og andre hvis det fører til at Frps tilhengere blir flere. Dette vet politikere i de andre partiene også godt om. De risikerer å gjøre seg selv en bjørnetjeneste ved å gå hardt ut hver gang Frp reiser denne debatten.

For Fremskrittspartiet har rett i at det har vært for liten vilje her i landet til å diskutere de utfordringene som innvandring fører med seg. Vi skal være på vakt mot frykt og fordommer, og mot generaliserende karakteristikker. Men også blant KrFs velgere finnes det nok en hel del som er bekymret for utviklingen i Norge. De støtter ikke Sandbergs formuleringer, men sympatiserer med deler av den bakenforliggende vurderingen. Når viljen til å debattere innvandring og integrering under mer fredelige forhold ikke har vært større, tvinger debatten seg frem når terroren kommer nærmere. Det er uheldig for alle parter, også for det store flertallet av innvandrere som på ingen måte ønsker å identifisere seg med terroristene.

Når dette er sagt, ser det ut for at Per Sandberg har fått eller tatt en slags «bad cop»-rolle i Fremskrittspartiet. Etter 40 år i opposisjon sitter partiet i regjering, og må opptre deretter. Siv Jensen har blitt landets kanskje fremste politiske fender. Hun er godt trent i å holde sammen et parti med stor spennvidde, og utfører denne rollen med både flid og dyktighet. Men Siv Jensens diplomatiske bestrebelser har så langt ikke blåst nytt liv i gløden for samarbeid hos KrF. Det var det talende når Knut Arild Hareide i Debatten på NRK1 senere torsdag kveld trakk Frp-nestlederen inn i ordskiftet om søndagsåpne butikker: Hareide var tilbake i sitt vanlige og mer muntre hjørne, og konstaterte at «Jeg tror vi trenger en hviledag. På en søndag kan det være godt for meg å hvile fra Per Sandberg.»

Ikke uventet rykket tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik i går ut og sa at nå forstår nok flere hvorfor en del i KrF ikke ville i regjering med Frp. Det er ingen hemmelighet at Bondevik selv har vært mer enn skeptisk til et slikt samarbeid. Nå blir det lettere for ham å fremme dette synspunktet med fornyet styrke.

Mitt inntrykk har vært at det har skjedd en viss dreining i borgerlig retning blant KrFs velgere. Dette hadde delvis sammenheng med trosbevegelsens oppblomstring, men var ikke begrenset til denne. Sosialt sett har KrF ikke vært noe eliteparti. Blant landets lavkirkelige kristne, hvor partiet ble stiftet, er det ikke direktørsjiktet som dominerer gudstjenester og møter.

Når høyresiden i flere saker markerer seg i tydelig konflikt med KrF og Jonas Gahr Støre samtidig nærmer seg partiet, kan det hende at flere av KrFs velgere og tillitsvalgte revurderer hvem de vil samarbeide med.

Per Sandbergs uttalelser og hans tydelige «men» etter beklagelsen bidrar utvilsomt til å forsure det allerede kjølige samarbeidsklimaet. Fortsatt skal det en god del til før KrF skifter side. Men det har blitt litt mer sannsynlig i det siste.