Det velgerne ikke vil ha

Regjeringen befinner seg i et vanskelig spenn mellom sitt eget program og forpliktelsen overfor velgerne som stemte på dem, og politikeres grunnleggende ønske om å bli gjenvalgt.

Under gårsdagens spørretime i Stortinget så vi en kulturminister som lojalt forsvarte den politikken regjeringen har presentert. Men hun gjorde det uten nevneverdig entusiasme, og med liten overbevisningskraft. Thorhild Widvey viste til egne erfaringer fra hvordan butikker på Beitostølen kan være åpne på en søndag, mens butikkene på Fagernes en liten kjøretur unna måtte holde stengt samme dag. Det er ikke uforståelig at noen kan oppleve denne ulikheten vanskelig. Men de fleste av oss ser ut til å leve godt med at tilgangen på åpne butikker er noe begrenset på søndager.

Da regjeringen presenterte ønsket om flere søndagsåpne butikker 9. januar, sa Thorhild Widvey at «tilbud og etterspørsel egner seg bedre enn lovverket til å regulere butikkenes åpningstider. Vårt forslag vil også gi mer likebehandling mellom butikker og bidra til forenkling». Siden da har kritikken vært ganske unison.

I denne saken kunne man forestille seg at KrF ville bli stående alene med sin motstand, og at partiet ble mistenkt for å kamuflere en religiøst forankret argumentasjon bak mer allmenne argumenter. I stedet var det i går Senterpartiets Marit Arnstad som påpekte kirkens motstand mot den planlagte reformen. Arbeiderpartiets Arild Grande fikk en gylden anledning til å spørre om årsaken til at høringen er forsinket, er regjeringens erkjennelse av at høyrepolitikk ikke tåler møtet med folks hverdagsliv. Og ikke bare det, han opptrådte også som familiepolitiker og kritiserte kulturministerens uttalelser om at det er bra med fridager, men at ikke alle trenger å ha fridag samtidig. Grande viste til en samværspappa som hadde spurt hva han skulle med fri på onsdager når barna hans har fri på søndager.

Mot en slik argumentasjon blir det vanskelig for Thorhild Widvey å nå frem med retorikken om at søndagsåpne butikker ikke innebærer tvang for verken kunder eller butikkeiere. KrFs Line Hjemdal viste også til at markedskreftene fungerer slik at om én butikk holder åpent på søndager, vil fort konkurrentene også måtte gjøre det. Widvey er neppe ukjent med hvordan markedet fungerer.

KrF-leder Knut Arild Hareide innledet spørsmålsrunden med å etterlyse konsekvensutredning fra regjeringen. Han viste til at henvendelser til regjeringen ikke hadde gitt svar på verken miljømessige, arbeidslivsmessige eller kulturpolitiske konsekvenser. Dette fikk Hareide til å konkludere med at regjeringen opererer med en rent politisk argumentasjon, og at de ikke ønsker faglig dokumentasjon på virkningene av den politikken de ønsker å gjennomføre. For de som ser etter politiske allianser, var det tydelig at her stod KrF sammen med Ap og Sp, med Venstre i en slags mellomposisjon. Sveinung Rotevatn ville nemlig overlate spørsmålet til landets kommunestyrer og samle praktiske erfaringer med søndagsåpne butikker på lokalplanet.

Mandag sa valgforsker Anders Todal Jenssen til Aftenposten at «Regjeringen er en fløy-regjering. Jo tydeligere det blir for velgerne at den fører en politikk de selv er imot, jo mer vil motstanden øke». På meningsmålingen avisen presenterte samme dag, fikk Arbeiderpartiet 41,1 prosent, mot Høyres 21,7 og Frps 9,9 (!). Ap er altså nesten 10 prosent større enn de to regjeringspartiene til sammen.

Valgresultater forteller oss ikke alt om hvorfor velgerne stemte som de gjorde. Det er ikke gitt at en stemme til Høyre innebærer en tilslutning til alle sider ved partiets program. Men det er en gang slik at både Storting og regjering arbeider ut fra det mandat velgerne gir dem gjennom valg. Så spørs det i hvor stor grad regjeringen er interessert i å tilpasse den praktiske politikken sin til utviklingen på meningsmålingene. Svaret på det spørsmålet kan bli svaret på om regjeringen sitter lenger enn fire år. Kanskje blir det ikke så mange flere søndagsåpne butikker likevel.