Klæbobakken og Ebbabakken

Vinter-OL i Milano-Cortina er over. Et fantastisk OL for Norge. Tidenes medaljefangst for de norske utøverne. Dette OL vil også huskes for to bakker. Den ene er Klæbobakken, der Johannes Høsflot Klæbo sprintet fram til gull etter gull. Den andre er blitt kalt Ebbabakken, og Ebba Andersson som hun heter, vil jeg stoppe litt lenger ved.

Under kvinnenes langrennsstafett var spesielt en nedoverbakke og sving så kraftig oppkjørt at en ifølge ekspertene måtte passe seg vel for å ploge. Men det var også en bakke der en fikk mer fart en mange ønsket for å klare svingen, om de ikke nettopp la inn bremseteknikken som ploging er. Og det gjorde altså Emma som lå helt framme i ledelsen i stafetten. 

I ettertid vet hun selvfølgelig at hun skulle angrepet dette på en annen måte. Ikke bare falt hun, men hun gjorde en skikkelig kollbøtte, og som ikke det var nok, mistet hun også skien. Og for å gjøre historien kort, tok det så lang tid før hun fikk ny ski at gullmedaljehåpet allerede da var kjørt for Sverige. Men – så kom en ny sjanse, bare noen dager seinere. Det ble en helt annen dag for Ebba. Da var det 50 km for kvinner, og Ebba vant helt suverent. 

Ikke alle dager er like altså. Det fikk Ebba Andersson virkelig erfare.

Slik er også kristenlivet. Her skal vi bare huske på at Jesus er med alle dager. 

Ikke alle dager er like. 

Alle ei på glede er like.

Ikke hver en dag nyter sjelen samme ro.

Men hver en dag jeg kan på Jesus tro.

(Sigvard Engeset.)